Biene lever

Jeg fikk meg bier for et par år siden. Selv om jeg vet det er meningen de skal overleve vinteren, tar jeg meg selv i å være like begeistret og overrasket for hvert lokk jeg nå åpner om våren og ser at de fortsatt er der. De virker så skjøre, men skinnet bedrar.

Det er ti år siden de første rapportene om den massive biforsvinningen Colony Collapse Disorder dukket opp i USA. Mye tyder på at det er den tunge sprøytingen i landbruket som desorienterer biene og gjør at de «forsvinner» ved at de ikke finner tilbake til kubene. Den mystiske forsvinningen har fått mye oppmerksomhet i media, selv om vi aldri har sett spor av dette i Norge. Her er det ikke biene, men heller birøkterne som forsvinner. Yrkesbirøkterne. Selv om interessen for birøkt, spesielt i urbane strøk, har hatt et oppsving de siste årene, skal det ganske mange hobbybirøktere til for å dekke et årsverk på 250 kuber. Som så mye annet tradisjonelt arbeid står også birøktnæringen i fare for å dømmes unyttig av det økonomiske blindsporet «det lønner seg ikke». Men selv om det kanskje ikke lønner seg, tror vi virkelig at vi kan klare oss uten? Pollinering er ikke et produkt vi kan importere fra utlandet. Jeg skal ærlig innrømme at min grunn for å skaffe bier simpelthen var et ønske om større og flere blåbær på heia. Jeg tenkte ikke på alt det skarvelige villbringebærkrattet, men plutselig ble det plukkbare størrelser og syltetøy av det og. Visstnok utgjør honningen bare en brøkdel av bienes samlede verdiskapning i forhold til pollinering.

Gevinsten har imidlertid vist seg å være mer enn bare bær. Bikuben er et fascinerende samfunn å bli kjent med. Om vinteren er det kun hunkjønn i kuben, mennene som kalles droner, kastes ut om høsten, når det ikke lenger er bruk for dem. Det kalles det store droneslaget. Dronene er store, butte og litt firkantede bier som ikke har annen funksjon i kuben enn å pare dronningen. De har ikke brodd til å stikke med, og de kan heller ikke samle pollen eller nektar. Alt arbeidet, inkludert forsvar, er det damene som tar seg av.

Når jeg ser biene dra ut for å sanke, vet jeg at det ikke er på måfå de leter etter blomster. De vet akkurat hvor de skal, de vet den presise avstanden og vinkelen de skal orientere seg etter. Dette har de kommunisert til hverandre gjennom den vibrerende biedansen som danses i et åttetall i varierende intensitet etter hvor godt trekk de har funnet. Måten de overlever vinteren i Norge på, er å legge seg tett sammen i en klynge der det byttes på å ligge innerst. Den sakte roteringen gjør at de kan holde en stabil temperatur på 25-30 grader hele vinteren igjennom. Og slik ligger de helt til aller første vårdag og de endelig kan dra ut og tømme seg. Gjøre seg klar for ny sesong.

Aldri har jeg vært så opptatt av blomster og spiring som etter at jeg begynte med bier. Gjennom birøkt trener man en oppmerksomhet mot naturen som ellers ofte er fullstendig oversett. For å vite hvordan biene har det må man se rundt seg etter hva som finnes av pollen og nektar. Man kan også smake på de ulike blomstringene ved å skjære ut litt honning hver gang man steller biene. Honningen endrer seg hele sommeren. Det er heller ingenting som føles så stressmestrende som å øve seg på å stå stille i drakta og puste rolig mens man venter på at stormen av angripende bier skal gi seg. Bier er enormt stressensitive og tvinger en til å utføre langsomme og kontrollerte bevegelser, uten for mye snakking.

I praksis krever det ikke så mye å holde et par bikuber. Biene vil helst ikke bli forstyrret, og det holder med en rask titt cirka hver tiende dag. En slik sjekk tar alt fra 30 sekunder til 2 minutter per kube. De sier at man ikke får stikk av å være birøkter. Det gjør man. Men når honningen kommer i glass om høsten, har man glemt dem. En kube gir i gjennomsnitt 25 kg honning hvert år. Bieuniverset er fullt av kompliserte fakta, så man kan fort la seg skremme om man leser for mye. Den beste måten å lære om birøkt på er heller å skaffe seg et par kuber og ta det derfra. Mine har i hvert fall overlevd så langt, og i år tenkte jeg å doble dem.

Sprøytemidler på heia

"Sørlandet er det optimale stedet for den langsomme hjernen min"