— Jeg var 15 år, og hadde begynt å bokse sammen med kamerater. Etter sju treninger spurte Walter Berge, en tidligere trenerlegende i Kristiansand, om jeg ville ha oppvisningskamp i Arbeiderforeningen. Jeg var skeptisk, men kompisene sto og klappet, og jeg følte meg tvunget til å si ja, sier Gunnar Bech, assisterende rektor ved Katedralskolen Gimle og tidligere sprinttrener i KIF.

Ble lovet plankekjøring

Tre dager før kampen leste jeg i Fædrelandsvennen at jeg skulle gå kamp, det var ingen oppvisning. Treneren roet meg ned, og sa at motstanderen var en som aldri hadde bokset før, at det var plankekjøring. Så kom lørdag kveld, publikum var litt ymse, noen røykte, andre hadde vært på skjenkesteder i forkant. Da stevnet startet, ble åtte boksere presentert. Jeg tenkte: «Jeg tar alle sammen, utenom en, som var farget».

- Hvorfor ikke han?

— Jeg hadde vokst opp med Muhammed Ali. Og han så så sterk ut. Men det var han jeg skulle møte. Han var et hode høyere enn meg. Jeg så for meg at han skulle la generasjoner av undertrykkelse gå ut over meg, en liten sossegutt fra Kristiansand.

Løp i ringen

Spenningsnivået mitt lå langt over taket på Arbeiderforeningen. Da jeg kom i bokseringen, ropte treneren og publikum, jeg fikk mot og stormet ut. Men dansken hadde 15 centimeter lengre armer enn meg, så da jeg angrep, parkerte han bare venstrehånden i nesa mi. Jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe helt annet, og det endte med at jeg løp rundt i ringen, og han løp etter.

- Hva gjorde du etter kampen?

— Jeg gikk ut av ringen med såret stolthet og blåveis, og var takknemlig for at dansken sparte meg. Det var tungt å treffe de andre i garderoben, som sa: «Du tapte skikkelig!» Vi lo etterpå, og jeg må fremdeles fortelle denne historien fire, fem ganger årlig når jeg møter kompisene fra gamle dager.

Utfordrer Siv Kristin Sællmann, journalist i NRK Sørlandet