I den faste draktutstillingen i museet på Rysstad kan man studere setesdalsbunaden, slik den er brukt ulike steder i dalen, og slik de kledde seg, fra de minste til de eldste. Bunaden var det eneste antrekket folk hadde i gamle dager i Setesdal, og den ble brukt til alt.
Konservator Leonhard Jansen er full av kunnskap om bunaden og dens historie når han viser rundt i museet.
— De hadde bare bunaden, og så var det anledningen som avgjorde hvordan den så ut. Til hverdags var stakken hvit. Skulle de på fest, tok de en svart stakk utenpå den hvite. Og skulle de i bryllup, tok de en rød utenpå der igjen, forklarer Jansen.
Gutter i kjole
I utstillingen ligger en baby på fanget til mor, reivet med fargerike, vevde bånd. En liten gutt står og følger med på moren som vever. Han har kjole på seg.
— De reivet barna fordi det roet dem, og fordi det var trygt. Det fantes mange farer i hjemmene i gamle dager, og når babyene var reivet, risikerte man ikke at de klarte å flytte seg - til ovnen, for eksempel. Og det var vanlig at gutter gikk i kjole til de sluttet med bleier. Også det hadde forståelige, praktiske årsaker, forklarer Jansen.
Tradisjonen med å gå i bunad til alle anledninger holdt seg lenge, særlig blant kvinnene, forteller han.— Det var mannfolka som reiste og som var motebevisste. Det var de som først la fra seg bunaden. Se på dette bildet fra et bryllup tidlig på 1900-tallet. Alle mannfolka går i dress og alle kvinnene i bunad, peker han.
Døde i 1986
Jansen forteller at hans egen bestemor døde i 1978. - Hun hadde på seg vanlig kjole en eneste gang i livet, ellers gikk hun i bunad. Den siste kvinnen som alltid gikk i bunad, døde så seint som i 1986, forteller han.
I draktutstillingen ser vi mange ulike varianter av setesdalsbunaden. For folk i dalen var det lett å se på drakten hvor folk kom fra. Byglendingene hadde for eksempel rødt skjerf, mens valldølene brukte hvitt forkle. Og hadde man født sitt første barn, kunne alle se det på klesdrakten, for da iførte man seg et sølvbånd.
I utstillingen står en forsamling mennesker som er kledd til bryllup. Brudgommen går i sin vanlige hverdagsbunad, men en brudgomslenke viser at det er han som gifter seg. Bruden går med en sølvbesatt treie, en slags vest, mens det to brudekonene har enklere varianter av treiene.
Setesdalskufta
Den eldste kjente setesdalskufta fins på en tegning fra 1848, forteller Jansen.
— Den originale måten å bruke kufta på ser du her, peker Leonhard mot noen av de mannlige dukkene i utstillingen. De har kufta som overdel på bunaden. Et bilde fra Valle dokumenterer godt hvordan folk i dalen kledde seg for hundre år siden: Samtlige elever på omgangsskolen i Oveinang skolekrets i 1901 bærer bunad, og de aller fleste av guttene har sort og hvit setesdalskufte som overdel.
Setesdalsmuseet på Rysstad har tre faste utstillinger — i tillegg til draktutstillingen, er det en utstilling om kraftverksutviklingen i dalen og en utstilling som viser loftsleiligheten på Karl Johan i Oslo som tilhørte Setesdals-entusiasten Hans Henrik Holm.Utenom dette kommer ambulerende utstillinger, blant annet kunstutstillinger.
Lokalene på Rysstad inneholder dessuten administrasjonen av Agder folkemusikkarkiv og sekretariatet for Setesdal Vesthei Ryfylkeheiane landskapsvernsområde.
En egen laftehall er nyeste tilskudd til museet. Museet har ansvar for både å restaurere og vedlikeholde gamle laftede bygninger i dalen og å ta vare på kunnskapen om de ulike laftemetodene.
Innviet av dronningen
Setesdalsmuseet ble innviet av selveste dronning Sonja i 1993. I dag er det en del av Aust-Agder museum og arkiv. I fjor var besøkstallet her på Rysstad 2733, viser statistikken. I tillegg kommer skoleklasser og spesielle arrangementer. De fleste besøkende kommer i sommersesongen.Men utenom turistsesongen har museets 10-12 ansatte nok å holde på med. Setesdalsmuseet er et «20 mil langt museum», som Jansen sier — det strekker seg fra Hovden til Iveland, og inkluderer alt fra jernvinnemuseum på Hovden til Iveland og Vegusdal bygdemuseum i Iveland. De ansatte på Rysstad har ansvaret for samtlige av disse bygningene og utstillingene. De har også ansvaret for magasiner med gamle gjenstander som trenger spesiell oppbevaring og for å samle og registrere gamle bilder fra dalen.
Innimellom kommer det spørsmål om de ansatte kan hjelpe til med å finne slektninger fra dalen. Jansen forteller om en mail som kom fra USA med bilde av et hus: «This is my grandfathers home. Do you know where it is?«
— Da er det hyggelig når vi både kan sende svar om hvor huset ligger og hvem som bor der i dag. Så i løpet av dagen hadde de blitt Facebook-venner på tvers av Atlanteren og avtalt å komme på besøk, forteller han.
Kirsten lever og ånder for Hovden
Ragnhild driver melkeproduksjon høyt til fjells
Veinavn og husnummer i «ville heia»
De gjør påskeferien tryggere
Nå er Setesdalsvegen blitt 22 mil lang