Det er livets gang, og idrettens dynamikk. At noen kommer og noen går. At alt har sin tid. Marit Bjørgen har vært den ubestridte eneren etter at hun for første gang presenterte seg i VM i Val di Fiemme for 12 år siden. Nå går hennes karriere ubønnhørlig mot slutten. Litt etter litt har Therese Johaug meldt seg på, og i Falun i år er hun den mestvinnende for første gang.

Slikt blir det ikke bare tøyleløs begeistring av, men også vare, følelsesladde stunder. Det er fine øyeblikk fylt av både vemod og fryd, og finest av alt er det å oppleve hvor inderlig verdens beste skijenter unner hverandre sine fremganger. Det forteller mye om det miljøet og den kulturen de selv har vært med på å skape.

Knut Langeland, kommentator Bergens Tidende.

En gang var det Marit Bjørgen som var arvtakeren. Prinsessen. Den vi så komme. Men ingen kunne være i stand til å forutse hvor mye hun skulle komme med. Alle seirene, alle titlene, all begeistringen hun skulle bidra med. Og aller minst kunne vi forutse den mellommenneskelige dimensjonen hun hadde med seg i bagasjen. Omsorgen, godheten, rausheten og inderligheten. Hun har preget langrennssporten og vunnet posisjonen som tidenes aller beste, men underveis har hun aldri mistet fotfestet eller bevisstheten om alt det andre som også kreves av henne. Som rollemodell, som kulturbærer, som ideal og etter hvert også som morsfigur.Vi så det i OL i Sotsji i fjor, da Astrid Uhrenholdt Jacobsen plutselig mistet sin bror, og vi så det igjen i går, under helt andre rammebetingelser. Hvordan Marit Bjørgen med karakteristisk varme og storhet markerte, ikke bare lagvenninnes triumf, men det som kanskje også kan ha vært hennes egen abdikasjon.

34 år gammel må hun erkjenne at hennes aller beste idrettsår ligger bak henne, og selv om Therese Johaugs utklassing på tremilen neppe er representativ for styrkeforholdet dem imellom, er det vanskelig å se på den som noe annet enn en sterk indikasjon på det tronskiftet som en stund har vært varslet.

Johaugs triumf var på ingen måte overraskende, men måten hun gjorde det på var den nye dronningen verdig. Allerede etter seks og en halv kilometer hadde konkurrentene fått nok av 26-åringens råkjør. Derfra og inn, i 23 og en halv kilometer, gikk Dalsbygdas store, lille datter mutters alene. Energisk, konsentrert og målrettet. Uten å snu seg, uten å slakke på tempoet, uten å levne noen en sjanse. Kraftreservene så ut til å være utømmelige, og etter målgang virket hun fullstendig uberørt.

Helt til hun også ble overmannet av stundens symboltunge innhold.