Det begynte med skrekkopplevelsen i OL i Sotsji i fjor, da smøreteamet bommet og forhåndsfavorittene fra Norge havnet utenfor pallen. Sverige, med Charlotte Kalla på ankeretappen, feiret hemningsløst i målområdet da Marit Bjørgen gled inn til en fortvilende femteplass. Nesten minuttet bak Sverige, og mer enn ti sekunder bak Frankrike på fjerdeplass.

Knut Langeland, kommentator Bergens Tidende

Siden den dagen har datoen 26. februar 2015 vært rammet inn med rødt for de norske langrennsjentene. Ydmykelsen i Sotsji var tung å bære, og etter målpassering den skjebnetunge dagen på Laura skisenter, lovet de fire nordmennene høytidelig hverandre å revansjere seg i Falun-VM. De fire var for øvrig nøyaktig de samme som torsdag gikk inn til VM-gull. Da den oppgaven var fullført torsdag ettermiddag, nokså presist etter planen, var det lett å se at det hadde handlet om nettopp det som Astrid Uhrenholdt Jacobsen beskrev. «Mer enn et skirenn».

Det ligger mye godt drivstoff i drømmen om revansj, om oppreisning, om å sette skapet på plass. Se bare på hvordan Petter Northug utnyttet sin egen private krise til å fyre opp under en karriere som under andre omstendigheter kunne endt i tragedie. Eller hvordan Espen Bredesen brukte jumboplasseringen han ble latterliggjort for i Albertville-OL, til å bli best i Falun i 1993 og på Lillehammer i 1994. Eller hvordan Dan Jansen, etter tallrike skuffelser, endelig fikk sitt etterlengtede OL-gull i 1994. For den som vet å benytte seg av nettopp den ressursen, ligger det mye verdifull motivasjon i et nederlag eller to.

Litt på den samme måten har de norske langrennsjentene brukt opplevelsen i Sotsji. Til å finne energi og besluttsomhet, til å mane frem gode bilder, til å ta sats, og det var lett å se etter torsdagens triumf hvor mye den betydde for dem. Nesten ut av alle proporsjoner virket begeistringen i en gjeng som tross alt er usedvanlig seiersvant. Det var bare en illustrasjon på den lettelsen de følte etter en øvelse de har lagt enda litt mer prestisje i enn den i utgangspunktet inneholder.

Heidi Weng, Therese Johaug, Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Marit Bjørgen var de fire utvalgte, men prosessen har ikke begrenset seg til dem. Den har vært kollektiv. Slik var det et samlet miljø som sto bak, noe som også ble behørig understreket av kvartetten som gjennomførte stafetten.

I to etapper var gullkampen spennende, men da Maria Rydqvist falt, hadde Sverige allerede spilt ut sitt beste kort. Ankeretappen ble en parademarsj for Marit Bjørgen, som tok sitt 14. VM-gull og med det ble tidenes beste kvinnelige VM-løper. Nå har hun vunnet alt som er å vinne, og understreket sin unike posisjon, og vi må forberede oss på at karrierepunktum snart kommer til å bli satt.

Det betyr ikke at Norges gullalder er over, for nettopp Marit Bjørgen har inspirert til en ettervekst i norsk langrenn som alle andre nasjoner kan misunne oss. Slik er det vanskelig å undervurdere langrennsdronningens betydning.