Det som de første par dagene så ut til å utvikle seg i akkurat den retningen mange fryktet, et NM kamuflert som VM, er blitt et verdensmesterskap.
Om ikke i ordets videste betydning, så i det minste et verdensmesterskap i den forstand at flere nasjoner og iallfall et par kontinenter er involvert i medaljekampen.
Det blir definitivt arrangert verdensmesterskap med dårligere geografisk spredning enn VM i nordiske grener.
Det var neppe et bevisst bidrag til mer uforutsigbarhet, men onsdag var forholdene og tilfeldighetene igjen med på å prege konkurransen, og sannsynligvis resultatlisten. Det er bred enighet om at de tidlig startende hadde en fordel i det som etter hvert ble meget løse løyper. Det internasjonale skiforbundet hadde anledning til å snu startlisten, men valgte ikke å gjøre det. Mange av løperne var kritiske til det, og jeg er enig med Marcus Hellner og Chris Jespersen ut fra den gjeldende normen om at de beste skal ha de beste forholdene.At svenskene onsdag tok sin andre gullmedalje på like mange dager, er kanskje ingen bombe, men helt etter forhåndsspådommene er heller ikke det. Og hva med Anders Gløersens bronse? Ikke særlig mange så den komme, men den tidligere sprintspesialisten fra Oslo har utviklet seg på rekordtid til å bli en dugende distanseløper. Før seieren på 15-kilometeren i Davos like før jul, sto 28-åringen med fire verdenscuptriumfer, samtlige i sprint. Onsdagens tredjeplass sendte ham rett inn i diskusjonen om en plass på stafettlaget.
Mest overraskende på 15-kilometeren var Petter Northugs 62. plass, fire minutter og 44 sekunder bak vinneren, Johan Olsson. Mesteren fra VM i Val di Fiemme for to år siden innså tidlig at det ikke var hans dag, og slik avsluttet han konkurransen på tilbakelent vis i selskap med Dario Cologna og Calle Halfvarsson.
Med stafett og femmil som gjenstående øvelser på herresiden, er uforutsigbar et begrep som også passer til Petter Northug. Gnistrende våken og intenst fokusert den ene dagen, fullstendig avslappet og tilsynelatende uinteressert den neste. Det krever mer enn noen aner å mobilisere slik han har gjort til de to sprintøvelsene, og onsdagens «søndagstur» er neppe representativ for hans kapasitet i øyeblikket, men snarere en logisk konsekvens av det som alltid har vært hans instinkt. Alt eller ingenting. Petter Northug har nok fremdeles skumle hensikter og litt på lager til de avsluttende øvelsene.
Johan Olsson kom inn i verdensmesterskapet som denne sesongens ukjente størrelse. Stort sett uten å måle seg mot noen som helst har han forberedt seg i det stille og for seg selv. Det krever både kjølighet, selvtillit og kunnskap om egen kropp å legge et slikt løp, men fremfor alt krever det uinnskrenket tillit fra landslagsledelsen. Ingen norsk løper ville blitt VM-uttatt med tilsvarende opplegg. De må gjennom resultater dokumentere at de er kvalifisert, slik Petter Northug erfarte da han ble beordret hjem til NM fra sitt høydeopphold i Sveits.
Noen ganger er idretten rettferdig
Snart 35 år gamle Johan Olsson har på sin side vært bankers på det svenske laget, og på 15-kilometeren viste han seg den tilliten verdig. Er det noe landslagssjef Rikard Grip kan stole på, så er det at Olsson piner seg til det ytterste for å være forberedt, og onsdagens gull var belønning for talløse ubarmhjertige økter. Men fremdeles er det søndagens femmil som er Johan Olssons hovedmål i dette mesterskapet. Den han gikk i Val di Fiemme for to år siden, er blitt legendarisk, og Olsson vet at ingen kommer til å tillate det samme løpsopplegget denne gangen.
Og med gårsdagens suverene seier gjorde han seg til forhåndsfavoritt og den alle kommer til å vokte på underveis på distansen.