Se video av spurten i vinduet ovenfor

Fredag gjorde han det igjen. Spurtet ned all motstand og gikk inn til sitt eget og nasjonens femte strake VM-gull. Det var ikke veldig overraskende, men opptakten til mannjevningen på oppløpet er stadig det samme, åndeløse nerveslitet.

Ja, jeg vet vi burde ha lært. At Petter Northug vinner spurten, at Petter Northug har kontroll. Eller som lagkamerat Didrik Tønseth uttrykte det, «statistisk sett» skal vi ikke ha noe som helst å bekymre oss over når løpsutviklingen blir som den ble på Lugnet denne fredags ettermiddagen.

Knut Langeland, kommentator Bergens Tidende.

Men fra publikumsplass blir det likevel et drama og en svett opplevelse, hver enkelt etappe, og ankeretappen i særdeleshet. Med hvilken kaldblodighet ankermannen selv håndterer situasjonen, slutter ikke å forundre. For det krever en helt spesiell personlighet og en konkurransemann av et sjeldent format å gjøre det slik Petter Northug gjør det – og elsker å gjøre det. Vente og se, lunte bak i turløpertempo. Slippe konkurrentene foran. Se det an, ofte i det lengste, for så å slå til i en uimotståelig spurt.Først og fremst krever det førsteklasses fysisk kapasitet, teknisk fullkommenhet og taktisk klokskap. Men ingenting av det hjelper om ikke tenningsnivået er riktig, nervene er under kontroll og selvtilliten på topp. Hos Petter Northug faller alt dette sammen i en helhet som gjør ham unik. I sin samtid, men også i et historisk perspektiv.

Det kan vi si, vi som har hatt Oddvar Brå, Bjørn Dæhlie, Tore Ruud Hofstad og Thomas Alsgaard. Petter Northug overgår dem alle, med god margin. Han er et unikum som man bare må beundre, enten man liker eller misliker hans fremtoning for øvrig.

Det finnes ingen langrennsøvelse som det knytter seg mer prestisje til enn herrestafetten. Det har med tradisjoner å gjøre, men aller mest handler det om den ekstra dimensjonen som laget utgjør. Kollektivet. De er individuelle utøvere, med individualisten i ryggmargen, men i stafetten er de knyttet sammen i et skjebnefellesskap. Her går de for hverandre, og de representerer nasjonen på en annen og mye mer uttalt måte enn de gjør det når de deltar i de individuelle konkurransene.

ta2dfc89 (1).jpg

Forventningspresset blir også deretter, og vi kunne høre det på den ene før og den andre etter, hvordan nervene er en faktor som krever spesiell oppmerksomhet i forbindelse med stafetten. I den sammenheng er det ikke nødvendigvis en fordel å ha en kapasitet som Petter Northug på den siste etappen. Snarere gjør det presset enda tøffere. For ingen vil selvfølgelig være den som gjør utgangspunktet umulig for spurtfenomenet fra Mosvika.

På Lugnet fredag var lagkameratene alle førstereisgutter. Desto mer imponerende var prestasjonen. Niklas Dyrhaugs bunnsolide åpningsetappe, Didrik Tønseths heroiske kamp mot Johan Olsson, og Anders Gløersens opphenting av Marcus Hellner og Robin Duvillard. De leverte alle avgjørende bidrag til stafettseieren.

Men Petter Northug underkjenner selvsagt sin egen rolle når han etter konkurransen hevder at det for ham bare var «å sette signaturen på papiret». Og han undervurderer den nervepåkjenningen han og lagkameratene utsatte nasjonen for underveis i stafetten.

For det var en konkurranse og et drama av den sorten vi både liker og misliker. Følelsen av maktesløshet da Johan Olsson tok igjen og gikk ifra Didrik Tønseth. Følelsen av makt da Anders Gløersen rykket og parkerte Marcus Hellner. Og så vekslingen mellom tvil og overmot da Petter Northug unnagjorde sine avsluttende ti kilometer.

For selv om han aldri før har sviktet, må det vel også for ham være en første gang. Selv for ham må det på et eller annet tidspunkt komme en overmann. Selv for ham kan staven brekke.

Eller?