Kirsten Falch Foto: Kjartan Bjelland

Mens sola skinte og ungene fløy rundt og lekte, landet vi på feriehytte-terrassen — fire mer eller mindre ukjente aleneforeldre med barn på gruppereise - rett ned i nære, livsvarme samtaler. Alle tomme bli-kjent-floskler var som blåst over Skagerrak. Spørsmålet åpnet for noe helt nytt. Sårbart, skummelt. Men fantastisk!

Alle tomme bli-kjent-floskler var som blåst over Skagerrak.

Det er ikke alltid like gøyalt å planlegge ferieturer hvor det meste legges opp for fire. Jeg har grått meg i søvn på familieleirer med fire køyesenger, og forgjeves prøvd å finne en måte å passe inn i reiseselskapenes happy-happy-familiepakker på.

Mitt livshus er ikke i lodd

Er det falt ut en vegg i livet på ordentlig, så er den jammen meg borte vekk. Mitt livshus er ikke i lodd og nitti graders vinkel. Det er skakt og skjevt, værbitt og frynsete, det lekker fra taket når høststormene kommer, det er fargerikt og rart. Men det er nå i alle fall et hjem med både varme, lek og skaperkraft.

De siste årene har det imidlertid fått flere vegger enn før; merkelige karnapper, pussige utbygg og artige vinduer, takket være et fellesskap med uensartede likesinnede.

Mine nye vegger består av mennesker, vindskjeve som meg selv.

Mine nye vegger består av mennesker, vindskjeve som meg selv. Foreldre og barn med livet ut av lodd. Ene-stående mødre og fedre med sorg og styrke i alle kriker og kroker, med lekende, kloke, triste, glade, normale barn som forsøker å finne sitt ståsted imellom flere hjem.

Min lille families høydepunkt

I sju år på rad har turen til Danmark vært min lille families høydepunkt. Som medlem av en forening for aleneforeldre, Hjertelyst, har det vært den muligheten jeg har hatt for å gi mine barn en ferie mange ellers tar som en selvfølge: Langstrakte strender, morsomme badeland og skjeve fyrtårn som snart spises opp av Nordsjøens glupske appetitt mot klittene.

For jeg reiser all-ene. Alene. Men likevel sammen med alle.

For i møtet med mennesker som står i livskamper, kan det lett bli klaging over vanskelige x-er og y-er....

I år var vi 58 barn og voksne som delte hytter med hverandre. Fire av mine hyttevenner kjente jeg litt fra før, mens tre var helt ukjente. Noen av turene jeg har vært på tidligere, har vært ganske utfordrende, faktisk. For i møtet med mennesker som står i livskamper, kan det lett bli klaging over vanskelige x-er og y-er, trang økonomi og alt man føler man ikke har. Så jeg grudde meg bittelitt.

I år ble alt annerledes. Like før høstferien kjøpte jeg nemlig en liten boks med kort som skal få i gang den gode samtalen. Forsiktig tok jeg opp boksen og satt den på bordet mellom oss voksne ute på terrassen den første dagen. Første kort ble trukket. Dermed var agendaen satt for resten av turen. Etter et fellesmåltid satte vi boksen igjen på bordet, nå med alle barna til stede:

«Hva skulle ditt ultimate hobbyrom inneholde?»

Bilbaner og skateramper

Forventningsfullt stilte alle det samme spørsmålet til sidemannen, og hver og en fikk dele sin drøm. Det lyste av øynene da noen fortalte om bilbaner og skateramper, andre om verksted og atelierer, og en drømte om et basseng hvor han kunne svømme sammen med fisker.

Men tårene sto i øynene på oss da ei jente på 11 år sa: «I mitt rom skulle det vært tre portaler. I hver av dem er det gode og vakre øyeblikk fra barndommen min, som jeg kan gå inn og møte igjen, før jeg går ut igjen og tilbake til livet slik det er nå.»

Slik ble vi nye vegger i hverandres vindskjeve livshus.

Resten av turen spurte barna med håpefulle blikk: «Kan vi ikke spille det spillet om igjen?» De følte seg så sett og møtt! Og vi voksne satt til langt på natt og samtalte med hverandre som vi aldri før har gjort.

Slik ble vi nye vegger i hverandres vindskjeve livshus. Og vi har plass til flere. Velkommen inn!