Containerrotte. Det er hva jeg er. En vaskeekte gjenbruksrotte som helt automatisk lar blikket skli over kanten på enhver container som måtte komme i min vei.
Er blitt sånn
Jeg er ikke født sånn, men virkelig siden blitt sånn. Når livet kommer og tar rotta på deg, er det bare to utveier: Enten legge seg ned under dyna og late som utfordringene ikke fins, eller hente hammeren og sette i gang med å bygge noe nytt.
Containerrotte. Det er hva jeg er.
Treet hadde fem stammer som hadde vokst opp fra ei diger rot. Og jeg hadde lovet Knoll og Tott at «Joda, trehytter skulle det bli!» Eget rom skulle de få, det måtte bare bli utendørs. For innomhus, i min lille treroms borettslagsleilighet, måtte de dele både rom og køyeseng.
Så da sto jeg der, med hammeren og håndsaga og lurte på hva jeg hadde begitt meg ut på. Jeg måtte omsider innse at er du blitt en enestående guttemamma, så er du det. Basta. Det kommer ingen ridder og redder deg. Dette må du klare selv.
To hytter i hagen
I løpet av to sommersesonger hadde vi bygget to høythengende hytter i hagen. De består av gamle sengevanger, vinduer og parkettgulv fra diverse containere og har digre verandapåler av utrangerte telefonstolper.
Jeg er ikke født sånn, men virkelig siden blitt sånn.
Men hva skulle jeg finne på når hyttene var ferdige? Byggebasillen hadde virkelig satt seg i kropp og sjel; det er nemlig innmari god sinnemestringsterapi å ha en hammer å slå med når det stormet som verst. Vi fortsatte skattejaktene i containerne, nå med et rullende mål: Bygge Olabiler!
Olabilens innerste sjel
Nå snakker jeg ikke om en kraftig planke med taustyring, fire hjul og et bilbarnesete på, selv om det er Olabilens innerste sjel. Jeg har ofret mine gamle bokhyller for å konstruere panser, bilseter og sideskjermer. Jeg har dissekert utslitte sykkeldekk og ødelagt både sakser og brødkniver etter å ha skjært opp dekkene i passende biter og skrudd dem fast til hjemmelagede, fjærbelastede treklossbremser. Det er om å gjøre å få høyest mulig friksjon mot asfalten, må vite. Podene skal jo rekke å bremse opp litt før de dundrer i fjellveggen.
Da rykker det til i gjenbruksrottehjernen min.
Hver vår de siste fem årene har vi fortsatt jakten etter solide barnevognunderstell til neste Olabil. Aller best er tvillingvogner med kraftig aksling og kompakte gummihjul. Nå har vi tre godkjente Olabiler i stallen: Rocket Racerbil (med taustyring), Redningsbilen Falck (med vinsj) og Ferrarien Eagle (rattstyrt, kjøpt brukt), samt flere andre, rare doninger. Og jeg har avansert fra hammer og håndsag til ei velutstyrt verktøykasse med både batteridrevet drill, stikksag og en gnistsprutende drage: vinkelsliperen!
Ligge i hengekøya
Jeg har vel tenkt at min karriere som containerrotte snart er over. For nå har jeg egentlig begynt å få litt mer lyst til å ligge i hengekøya og lese en bok, eller ta på meg bakeforkleet og lage noe som tar mer enn en halv time, slik andre mammaer gjør. Men så kommer spørsmålet:
— Mamma, jeg har så lyst på en bil som går skikkelig fort! De du lager, er altfor lette og går for treigt! Kan du bygge en skikkelig tanks til meg? VÆÆÆR Så snill!
Da rykker det til i gjenbruksrottehjernen min. Enn om jeg hadde hatt et sveiseapparat! Da skulle jeg sannelig ha klart å bygge en dundrende, rattstyrt Vickers mk Premium tank, med larveføtter og ladde kanoner, et udyr så raskt at podene mine omsider kunne ha kjørt inn til beste tid på Olabilløpet i Dyreparken i morgen.
Men det har jeg ikke - ennå.