Kirsten Falch Foto: Kjartan Bjelland

En predikant jeg kjente en gang, tredde med full overbevisning, tillitvekkende trygghet og nær oppmerksomhet sine trossetninger over meg, som gikk i hans hengivne forsamling.Jeg var en sommerfugl i et glassbur. Og elsket å tilhøre buret mitt. Følte jeg hadde funnet et anker i livet, som frem til da hadde vært preget av forvirring og behov for å «finne mæ sjæl». I akvariet hos predikanten fikk jeg tros-søsken; mange nye venner som gav meg oppmerksomhet og godhet. Jeg var så sikker på at jeg hadde funnet meg et hjem for livet at jeg attpåtil skrev under på det ledelsen kalte en «tilhørighetserklæring».

Sterkere enn et medlemskap i en syforening

Og det er virkelig noen hakk sterkere enn et medlemskap i en syforening, bare så det er sagt.

Så begynte glassburet å slå sprekker.

Det var sterkt og vakkert, et slektskap med tette bånd og dyp samhørighet. Her kunne jeg spille, synge og flagre rundt. Grensene som ble satt, var helt ok for min del. For jeg følte meg endelig innafor noe. Og jeg ble rett-troende til det kvalmende. Men i trygghet. Jeg kjente meg ett hundre prosent fri og hel.

Så begynte glassburet å slå sprekker. Gradvis gikk sannheten opp for meg: De smilende løgnene, de farlige hemmelighetene, kontrollen som ble utøvd på tomannshånd, utnyttelsen av enkeltmedlemmers tillit. Livet raste sammen for mange. Inkludert meg.— Ikke legg hånda på plata, Kirsten! Sa min mor strengt til meg da jeg var liten. Hun sto ved den varme komfyren og laget mat.

Jeg måtte selvsagt legge hånda nedpå. Og brant meg.

Smertens vei

Siden fortsatte jeg i grunnen med det. Jeg var et sånt barn som MÅTTE finne ut av ting selv. Gå smertens vei. Gjøre det motsatte av det jeg fikk høre var riktig og fikk lov til. Det ble viktig for meg å eie min egen vilje. Vite at ingen kunne ta den fra meg. Men det har vært vanskelig også. For jeg oppdaget etter hvert som jeg eldre, at det jeg tenkte og følte ofte kom i konflikt med fellesskapets idealer. Og slikt blir det trøbbel av.

Problemet er bare at når rammene blir for stramme, blir det klaustrofobisk.

For meg er protest retten til å eie meg selv, mine meninger, min sjel. Men det kan også bli et ensomt sted. Jeg har smertelig erfart at mange nære fellesskap krever et konsensus, ofte som et u-uttalt kriterium for aksept. I flokken ligger det beskyttelse, og enhet er et gode, både for flokkens egen del, men også for at jeg som enkeltmedlem skal kunne overleve.

Problemet er bare at når rammene blir for stramme, blir det klaustrofobisk. Da er det på tide å tøye strikken, ja, kanskje til og med klippe den over. Men det har en pris: Sårbarhet.

Jeg flyttet bort fra den byen predikanten bodde i. Forsto gradvis at et annet menneske aldri kunne eie sannheten om mitt liv. Den kunne jeg bare eie selv. Men jeg klarte knapt å få frem et ord i løsrivelsesprosessen. Alt jeg klarte, var å rømme.

Kroppen sa stopp

I lang tid gikk jeg rundt i svime som ei kneblet, ribbet høne. Kroppen sa stopp. Jeg maktet ikke synge eller spille mer, og jeg fikk rett og slett predikantallergi.

Men jeg kunne fortsatt skrive. Og jeg skrev:«Vi skal alle være salt, sa predikanten. Jeg vil heller være pepper. Rynkete, rød helpepper, som snører halsen sammen, rufser ned gjennom spiserøret og jager pusten på nysende flukt ut av nesebor og munn!

Jeg skal presse piplende kroppsvæsker ut på predikantens høye panne. Ligge i magen hans og svi. Ordentlig. Kanskje til og med etse et bitte lite hull i magesekken, og sive ut i blodet, så han skal få erkjenne hva virkelig krydder duger til!»

Men nå har jeg omsider lært at kokeplater kan bli veldig varme. Og at for mye salt ødelegger maten. Men for mye pepper? Nei, det blir det aldri!