Kirsten Falch Foto: Kjartan Bjelland

Klaus er en mørk sjarmør, med en egen evne til å bære meg frem her i livet. Han får meg til å synge og le, og aldri har jeg vel vært mer forelsket. Men han er faktisk nummer tre i rekka av førsteelskere. Den aller første kjærligheten til Klaus ble tent på Flekkerøya da jeg var liten pike.

Trofast bak utedoen

Klaus den første sto trofast bak utedoen og ventet på meg hver vår da vi kom ut på hytta ved påsketider. Han var diger og svart, hadde duvende ballongdekk, rust på styret og blank ringeklokke. Klaus var kjærlighetens sykkel, for den hadde min elskede tante Ebba syklet på siden krigens dager, minst. Nå hadde hun gitt den til oss, som sommersykkel og arbeidshest på øya. Klaus var med meg i tykt og tynt, der jeg tråkket frem på mine pipestilkebein, og han kjente hver rot og stein. Han beskyttet meg også mot «de stygge guttene», som pleide å erte meg der jeg kom dinglende med handleposer fra butikken på styret. Det var lettere å komme seg unna dem med Klaus på laget.

Han beskyttet meg også mot «de stygge guttene»

Så var jeg utro noen år med en gul Kombi Butterfly, som jeg fikk kjøpt da jeg da jeg var åtte. Jeg hadde da fått 580 kroner i finnerlønn etter å ha funnet ei feit lommebok på Bastøyferja, og fått råd til en egen sykkel. Den fulgte meg gjennom hele ungdomstida, inntil den ble stjålet på Dvergsnestangen campingplass. Min gule sommerfugl savner jeg den dag i dag!

Glemte aldri min første kjærlighet

Pengene jeg hadde å rutte med som student i Trondheim på 80-tallet strakk ikke til å kjøpe ny sykkel. Jeg overtok dermed min storesøsters oransje Diamant, som jeg med en gang lakkerte svart. På kjedekassa sto det selvsagt «Klaus» med store, hvite bokstaver. Jeg glemte nemlig aldri min første kjærlighet. Selv om fasongen var feil, så var det bedre enn ingenting.

Og tenk, en dag sto han ved siden av senga mi på hybelen!

Da Klaus den andre en dag ble stjålet fra sykkelstativet bak Studentersamfundet, ble himmel og jord satt i bevegelse for å få ham tilbake. Ingen skulle få ta min Klaus ustraffet, nei! Jeg hang opp plakater over hele byen, og sendte et dikt på fem vers inn til avisen, med teksten: «Akk du ekle sykkelstjeler, du har tatt min kjære Klaus. Jeg kan ingen ny erverve, for min pung er ikke raus.» Jeg lette og gråt i mange dager. Og tenk, en dag sto han ved siden av senga mi på hybelen! Noen hadde sett etterlysningen, kjent igjen Klaus og kommet hjem til meg med ham! Men alt har en ende, også Klaus den andre, utslitt i gir og tannhjul.

Utro mot min innerste lengsel

På midten av 90-tallet var tiden for ny sykkel kommet. Lenge gikk jeg og siklet på en sort DBS Classic med høyt ratt og kurv, men noen mente jeg burde ta en med mange gir. Dermed var jeg nok en gang utro mot min innerste lengsel, og kjøpte i stedet en burgunderrød Kilimanjaro. Den var både kjønnsløs og navnløs, men gjorde nå jobben sin i 16 år. Skulle jeg imidlertid orke å sykle til jobben fra Vågsbygd, hvor jeg nå bor, måtte jeg ha ny. Og lengselen etter Klaus ble intens.

Klaus den tredje ble min.

Da begynte det å danne seg en forbudt tanke inni hodet: Hva med en el-sykkel? Til slutt fant jeg det jeg lette etter. En vakker, sort damesykkel med mykt sete, store dekk og runde kurver. En trofast bryggerihest jeg kan sitte oppreist på, iført kåpe, røde støvletter og flagrende skjerf. Etter første tråkk var jeg solgt. Vi fløy jo oppover bakkene!

Klaus den tredje ble min. Vi lar oss aldri mer stoppe, selv om jeg er blitt gjort narr av, kalt «pingle» og «juksemaker». For nå sykler vi sammen mot soloppgangen, Klaus og jeg, mens jeg jodler av fryd og fyker bortover Vesterveien som en yr jentunge. Kjærlighetens sykkel er kommet tilbake i livet mitt. Og aldri, aldri mer skal vi skilles igjen!