Det rykker i munnvikene og tics’en kommer snikende. — Kan dere ikke bare ta inn på en hytte underveis, da? Se hvor langt dere kommer? - Underveis? Ta ting på sparket, mener du? Vantro over et så uhørt forslag kjenner jeg svetten kile nedover armhulene og halsen snøre seg sammen. Det rykker i munnvikene og tics’en kommer snikende i øyekroken. Jeg prøver å late som ingenting, være litt sånn løs og ledig i svaret:- Jeg vil jo bare vite hvor jeg skal sove i natt, vettu. Ha et mål, liksom.
Kamuflere ubehaget
Jeg prøver så godt jeg kan å kamuflere ubehaget ved å snakke politisk korrekt om målstyring, retning, at man vet hva man vil og sånn. Vinglete folk er det vel ingen som synes noe om, eller?
Men min venninne, som har haiket til Paris med bare en liten, afrikansk skinnsekk av en kumage på ryggen, forstår overhodet ikke målrettetheten min. Helt siden vi møttes som trettenåringer har vi vært den diametrale motsetningen i forhold til det å planlegge.
Jeg har troppet opp på fødeklinikken med kjølebag
Mens min venninne fritt og freidig bare dro med seg en sovepose ned på svabergene og påsto at «dette blir jo kjempekoselig, det kommer sikkert ikke regn i natt, og du kan jo bare ta med litt knekkebrød og kaviar til frokost, hvis du er så redd for å bli sulten», sto jeg der med ryggsekk, varmepose, sovepose, paraply og nistepakke med både kveldsmat, nattmat og frokost - og prøvde å virke like kjekk og avslappet over å sove ute under åpen himmel.
Hater å ligge sulten
Jeg hater å være sulten. Jeg hater å ligge ukomfortabelt. Og jeg er heller ikke helt god på uforutsigbarhet.
Hele barndommen har vi årlig reist på bilferie til Nordland, geleidet av pappas kjøreplaner, tur-retur. Vi har loggført gjennomsnittshastighet og bensinforbruk, registrert rasteplasser med og uten toaletter, på høyre og venstre side av veien. Hadde vi lyst til å se på Kvitskruiprestin eller ta en avstikker til Jutulhogget, laget det krøll i tabellene. Kjøreplanen var lagt, og slik var det. Som opprørsk tenåring var jeg mildt sagt drittlei, for jeg prøvde jo så godt jeg kunne å være kul, jeg også. Og kulhet innebar å ta ting som det kom - slik venninna mi gjorde . Laid-back. Don’t worry, be happy.
Jeg er rå på planlegging, både fra arv og miljø.
Jeg har troppet opp på fødeklinikken - i frykt for en langvarig fødsel med utmattelse fordi ingen på sykehuset ville forstå at jeg trengte mat - med kjølebag som inneholdt en pakke knekkebrød, to liter energidrikk, seks pakker yoghurt, skivet gulost, smør, bananer og en pose med dypfrosne boller. Min daværende mann bar tålmodig med seg inn fra bilen - i høljende regnvær - fotoapparat og filmkamera, cd-spiller med 12 konserter for kammerorkester av Vivaldi, en koffert med klær til både meg, babyen og den vordende far, samt en bunke bøker om smertefrie fødsler og babystell for nybegynnere.
Rå på planlegging
— Man diskuterer ikke med en fødende kvinne, sa han diplomatisk da alt var over, og latteren fra min mor og svigermor hadde lagt seg etter hysteriske hikst over kjøkkenbordet.
Jeg er rå på planlegging, både fra arv og miljø. Men de siste årene har jeg så godt jeg kan prøvd å slakke på strikken som snurper igjen den mer tilbakelente livsutfoldelsen. Derfor er jeg, mens du leser dette, sikkert kommet vel fram til feriemålet 120 mil nordover. For et mål syns jeg fortsatt er ok å ha. Men underveis har både jeg, Knoll og Tott også hatt det gøy med improviserte stopp for å se på tankser og militærleirer, kanskje tatt et bad i Glomma, spilt Hits for Kids på full guffe og drømt oss inn i en verden av spennende lydbøker. Men med en kjølebag ved siden av meg, full av Redbull - alenesjåfør som jeg er.
Og pappas kjøreplan i forsetet. Sånn for sikkerhets skyld.