Nå skjønner ikke leseren hva jeg mener. Så jeg sier det like ut: noen ganger går likestillingsdebatten i retninger jeg må tenke grundig på om jeg forstår. Det er relativt krevende å innrømme. Men nå er jeg ved en slik grensepåle som er vanskelig å passere. Den nådde jeg på selve julaften, da Morgenbladets litteraturkritiker og forfatter Espen Søbye anmeldte noen av de strikkebøkene som solgte svært godt i julehandelen.

Men er det mulig å skille strikkeren fra oppskriftene?

Og han var ikke nådig: bøkene, som altså er rikt illustrerte samlinger oppskrifter på særlig gode og varme ullplagg, fikk det glatte lag. De fremmer foreldete kvinneidealer, mente han, og lurte også på om strikkeoppskrifter faktisk stimulerer kvinner til å være lydige og underkaste seg menn. Mine strikkepinner senket seg i undring.

Angriper bøkene

Elisabeth Aarsæther Foto: Arkivfoto

Da juletrøttheten ble vasket ut av øynene, våknet flere lesere og tok til motmæle. I rettferdighetens navn skal det sies at Morgenbladets anmelder i ettertid har presisert at han har stor respekt for strikkere, og at det er bøkene han angriper. Slik sett gjør han et viktig skille.

Men er det mulig å skille strikkeren fra oppskriftene? Etter Søbyes artikkel har jeg både kjøpt og tjuvbladd i strikkebøker i bokhandelen, og må innrømme at bildene som illustrerer de fine plaggene tegner et idyllisk bilde. Barn med runde kinn og lubne kropper, hånd i hånd med mor. Søbye har et poeng; modellene i bøkene er neppe representative for de som faktisk utøver hobbyen med garn og pinner. Men så går han videre og karakteriserer også de som strikker i en nedsettende tone. Det er da det blir galt.

Kvinners hobbyer og medievaner er ikke ukjent med latterliggjøring.

Noen deler av livet er så viktige at de trumfer det meste annet. Som leder bekymrer det meg hvis unge mennesker tror at de må redigere ned vesentlige sider av seg selv for å passe i innflytelsesrike stillinger i arbeidslivet.

Unge kvinner skal bli mødre, de fleste av dem, og mennene skal bli fedre. Jeg er dypt takknemlig for at vi har et samfunn og et arbeidsliv der mulighetene legges til rette for både å ha et godt familieliv og samtidig en god karriere. Dersom unge jenter og kvinner i frykt for å bli latterliggjort tror at de må undertrykke interesser og væremåter med snev av mykhet og godlukt, bygger vi hindrene unødvendig høye på veg mot ekstra ansvar.

Enda verre er det hvis familieverdier utelukkende knyttes til det gammeldagse og karriere og selvstendighet til det moderne. Det er helt feil. Det går fint å ha jobb og lederansvar selv om man har små barn, og det er også kvinners selvsagte plikt å forsørge seg selv og familien, på linje med mannen. Men alle må ikke være helt like.

Ikke ukjent med latterliggjøring

Kvinners hobbyer og medievaner er ikke ukjent med latterliggjøring. Ukeblader, TV-serier, sosiale medier, og nå strikkekulturen. Dagens sterke kvinner finner seg neppe lenger i slike avsporinger av den viktige likestillingsdebatten. Det er et enkelt poeng å peke på at menns interesser, for eksempel uttrykt gjennom salgssuksessen «Hel ved» (Lars Mytting, 2011), ikke blir knyttet til at mannen skulle ha noe inderlig og dypt ønske om å leve slik han gjorde for hundre år siden.

En anmelder ville neppe heller mene at grunnen til at mannen jobber med ved, er for å imponere kvinnene. Trangen til å hogge og stable ved i fine mønster i 2016, og til å strikke varme og vakre ullplagg, må rett og slett kunne sees som handlinger med betydelig grad av både egenutfoldelse og omsorg for andre, uten å bære tyngden av hele kulturhistorien. Det må være greit.

Det er trist å måtte gjenta at kvinner her jevnt over er svakere representert på de fleste maktarenaer, enn i andre deler av Norge.

På Sørlandet er vi temmelig dårlige på likestilling. Det er trist å måtte gjenta at kvinner her jevnt over er svakere representert på de fleste maktarenaer, enn i andre deler av Norge. Jeg både håper og tror at den statistikken snart snur også her hos oss. For nå vet man mye om hva som virker når grupper skal ledes og tjenester skal produseres.

Sterke og dyktige ledere

Moderne lederteori fremmer androgyn ledelse (bla. A.G. Solberg, UiO 2005). Helt forenklet betyr det at en leder bør ha både maskuline og feminine egenskaper for å levere godt. Lederen må altså ikke bare være opptatt av effektivitet og harde fakta (slik menn tradisjonelt er blitt assosiert med), men like mye legge vekt på å involvere og kommunisere (egenskaper som gjerne blir definert som kvinnelige). Da kommer de beste resultatene, uavhengig av om sjefen er mann eller kvinne.

... en leder bør ha både maskuline og feminine egenskaper for å levere godt.

Jeg har vært heldig og hatt sterke og dyktige ledere som har gått foran meg i løypa og stukket ut sporet. Jeg ser at de som nå kommer bak meg, verken likner på meg eller de aller fremst. Jeg kan kjenne at de puster meg i nakken, og vet at de kommer til å passere. Jeg lover: jeg skal heie på dere! Med eller uten strikketøy.