Hei, du som fortsatt hilser på nattmaten fra kvelden i forveien mens du nipper til champagnefrokosten, og kaster halvfrosne bær på pavlovaen i det frokostgjestene ringer på døren.Du som ser barnetoget med rødsprengte øyne, og som er overbevist om at den passerende skarptrommen snart slår hull på egen trommehinne.
Lørdag er det nemlig dagen før dagen. Dagen da norsk fotball kan heise klubbflagget til topps.
LES MER: Alle innlegg fra Aftenposten Supporter
Kjære deg som egentlig aldri har rukket å forberede nasjonaldagen. Du som tidvis må bytte champagne med gravøl, og som har lurt på om fotballnederlag er gyldig grunn for å stå over barnetoget. Trøst deg med det, det er mange av oss!
Dårlig vær – god timing
Akkurat som mange andre store oppfinnelser, begynte 16. mai-tradisjonen ved en tilfeldighet. Våren 1981 ble innledet med et heftig snøvær, noe som gjorde at møtet mellom Rosenborg og Fredrikstad måtte utsettes. Hengekampen ble berammet til 16. mai, og imponerende 17.000 tilskuere så trønderne slå rødbuksene 4–2 i Trondheim.
En ny fotballtradisjon var født.For oss supportere har serieoppsettet for seniorlag i over 30 år handlet om to ting; når spilles lokaloppgjørene, og hvilken stadion er ramme for 16. mai-festen. Er man så heldig at disse to sammenfaller på eget gress, er festen komplett.
Fornemmelse av vår
Det er ikke så rart at vi omfavner akkurat denne dagen i serieoppsettet. For når vi har slitt oss gjennom noen iskalde serierunder med både furet og værbitt vinterball, markerer 16. mai på mange måter starten på en sesong i solveggen. Det er liksom ikke ordentlig fotballkamp før keeperen har caps, midtstopperen myserynker, og oppmenn over det ganske land bærer vannflasker så svetten står under polyesterjakken.
Opphetet oppsett
Derfor er det også helt betimelig at det med jevne mellomrom blusser opp en debatt om hvordan disse attraktive hjemmekampene fordeles av Norges Fotballforbund. Hvem fortjener å være vertskap for denne helt spesielle serierunden? Folkefest, publikumsappell og jevnt høye tilskuertall har gjort at Brann og Rosenborg i mange år har hatt førsterett på hjemmekamper.
Dette har gjort at andre publikumsfavoritter, deriblant Vålerenga og Viking, har tatt til orde for regelendringer. De vil også ha sin del av moroa, og har sett seg lei på at Trondheim og Bergen får være ”fus i alt”. Når det er sagt, noen godbiter har NFF utelatt fra årets nasjonaldagsmeny. Det er nok flere enn meg som kunne ønsket seg et Molde mot Aalesund eller Molde mot Rosenborg. Et derby i Oslo eller Drammen, eller et sjarmerende møte mellom Vestfold og Telemark, for å nevne noe.
Årets kampoppsett er det imidlertid altfor sent å krangle på. Akkurat nå er det all grunn til å tro at nevnte klubber gjør alt de kan for å skape folkefest på eget gress. Mjøndalen gjester heksegryten på Ullevaal, og Start besøker Viking i Stavanger. I Bodø er det duket for et nordnorsk oppgjør, mens nevnte Rosenborg tar imot Lars Bohinens mannskap fra Sandefjord. Et brennhett oppgjør finner vi også i kvinnenes toppserie, når den suverene serielederen Lillestrøm tar imot Vålerenga. Det er bare å glede seg.
Fest for topp og bredde
Likevel handler ikke lørdagens kamper bare om toppfotball. Også lenger nedover i divisjonene er det duket for noen reale oppgjør. Skal jeg trekke frem en av årets skikkelige godbiter, må det være kampen som skal utspille seg mellom de syv fjell. Tenk om bitte lille Nest-Sotra tar tre poeng på Brann Stadion? På selveste 16. mai. Da spørs det om ikke russen er de som må ta ansvar for å male Torgallmenningen i røde farger på nasjonaldagen.
Når klokka bikker over til 16. mai er vaffelpressen forlengst varm, og nok en gang er det duket for fotballfest. I hovedstaden, i havgapet og foran TV-skjermer i de tusen hjem. Norsk fotball, spillere og trenere, fortjener denne festdagen. Det samme gjør alle supporterne, oppmennene, draktvaskerne, pølsekokerne, vaktene, ryddeguttene, fotballfruene, forståsegpåerne og tribunesliterne som holder liv i idrettsgleden over det ganske land.
Kjære fotballfamilie – gratulerer med dagen!
Vi ses på stadion!
Hva feiler det damefotballen?
De beste - og verste - supportersangene