Den 15. april var det 257 tilskuere som så Stabæk banke Medkila 6-0. Serieleder Kolbotn hadde 303 personer på tribunen, mens tallet i Grimstad var 114. «Nå må publikum kjenne sin besøkelsestid», er en frase vi gjerne hører fra idretter og sportsarrangementer som sliter med besøkstallene. Det er feil. Det er overhodet ikke noe rart at publikum uteblir fra arenaer de verken er interessert i, eller har noe særlig forhold til.
LES MER: Alle innlegg fra Aftenposten Supporter
Til sammenlikning var det i Tippeligaen 5.761 tilskuere da Rosenborg gjestet Haugesund. I Stavanger var det 9.652, mens 8.468 så lokaloppgjøret mellom Strømsgodset og Mjøndalen i Drammen.
Ingen himmelhøye tall dette heller, men likevel en grell kontrast til Toppseriens glisne arenaer.
Noe er galt
La det være sagt først som sist: Dette handler ikke om nivået i norsk kvinnefotball. Det handler om at de, dessverre for dem, har valgt å satse på en idrett som ikke ser ut til å fenge publikums interesse overhodet.
LES OGSÅ: Nå skal fotballsupporterne få dekke sine egne lag
Noe er galt med produktet kvinnefotball. Ikke utøverne. Målt mot andre jenter og damer, er de norske fotballjentene smått fantastiske. Det vet jeg dessverre av erfaring, all den tid jeg har vært med på å tape 17-0 mot et toppserielag i en innendørsturnering (kampene varte i ett kvarter).
Resultatene til det norske kvinnelandslaget er det heller ingenting å si noe på. Gull i alle mesterskap. EM-finalist i 2012, og på klare for sommerens VM i Canada. I Norge får noen av verdens beste fotballdamer gå fritt rundt på gata. Dette til tross for at de har peishylla full av medaljer. Hvor mange av herrelagets spillere kan si det samme?
De norske fotballjentene fortjener bedre enn dette. Tiden er overmoden for å revurdere produktet damefotball.
Skyld på journalistene
Det er lett, og til en viss grad betimelig, å skylde på pressen. Lite spalteplass og TV-tid, betyr dårligere interesse rundt kvinnefotballen.
Men, i et medielandskap der alle redaksjoner er presset på både tid og ressurser, kan man da klandre dem for å ikke prioritere de sakene som er blant de dårligst leste i sportsseksjonen? Å skylde på pressedekningen er å begynne i feil ende.
Det har vært gjort mange forsøk på å heve statusen på norsk kvinnefotball. Dette kan dessverre ikke gjøres fra et styrerom.
Man kan verken vedta eller tvinge noen til å engasjere seg i noe som helst. Det man imidlertid kan sørge for, er at produktet gjøres så severdig som overhodet mulig. Bare på den måten vil enda flere kunne finne norsk kvinnefotball interessant og engasjerende.
På guttas premisser
Du skal ikke se lenge på en kvinnefotballkamp før du finner noe å sette fingeren på. Damene løper gjerne ikke like fort, de skyter ofte dårligere, og har mindre rekkevidde enn de mannlige spillerne. Sammenlikningen er helt uunngåelig.
Fotballen er verdens største idrett, og den er både eid og utviklet av gutta.
Likevel: Marit Bjørgen er verdens største kvinnelige skistjerne. Når hun i seiersrus jubler for sitt n'te gull, hører du da noen påpeke at Petter Northug muligens hadde gått den samme distansen på kortere tid?
I langrenn har jentene kortere distanser. I håndballen, mindre ball. I turn er øvelsene tilpasset den kvinnelige fysikken. Resultatet av dette er severdige kamper og oppvisninger, som lever svært godt parallelt med guttas prestasjoner.
I fotballen er det annerledes. I verdens største idrett er det gutta som regjerer. Kanskje er det også derfor at jentene, tradisjonen tro, skal spille på akkurat de samme premissene som sine mannlige kollegaer. Derfor blir damefotballen dessverre stående som en blek kopi av guttas spill. Og så lenge dette skjer, er slaget om markedsandeler og oppslutning tapt.
Se til de andre idrettene. La jentene få spille med utstyr og på arenaer tilpasset dem. På den måten kan vi skape fotball for damer — og ikke bare damer som spiller fotball.
Prøv nye løsninger
Jeg forstår at norsk damefotball ikke umiddelbart kan endre regler og forutsetninger for et internasjonalt spill. Men, som et prøveprosjekt bør man likevel kunne teste ut spill med en lettere, og kanskje mindre ball.
Ved at man samtidig reduserer noen meter rundt banen, vil spillernes rekkevidde og bevegelsesmønster kunne likne mer på det vi ser hos guttene.
Ideelt sett burde kanskje også målene vært mindre, selv om dette er tiltak som i praksis er langt vanskeligere å iverksette.
Jeg spiller herved ballen over til Norges Fotballforbund. Jeg tviler ikke på deres vilje til å heve statusen på norsk damefotball.
Men, jeg er ikke overbevist om de tør ta de radikale beslutningene som trengs.
De beste - og verste - supportersangene
Sånt gjør man bare ikke