La det vært sagt først som sist. Sett i historisk perspektiv, så mangler det verken på historie eller tradisjoner i vestfoldfotballen. Den eldre garde snakker fortsatt om da Ørn Horten ble norgesmestere, eller da Jahn Teigen landet på Eikbanen med helikopter. Det faktum at alle bilder og dokumentasjon fra disse hendelsene er i svart-hvitt, sier vel sitt om tiden som har gått.
FK Tønsbergs forsøk
På begynnelsen av 2000-tallet skulle FK Tønsberg ta fotballnorge med storm og sjarm. 15 år etterpå spiller de på fjerne nivå, en divisjon under der det hele startet. I 2. divisjon har Ørn Horten og Fram Larvik holdt seg stort sett stabile de siste årene. I divisjonen under finner vi nevnte FKT, tradisjonsrike Eik Tønsberg, samt Larvik Turn. Ytterligere to vestfoldlag, Runar og Re, rykket i fjor ned til femte nivå. Dette er en ren vestfoldavdeling.
LES MER: Alle innlegg fra Aftenposten Supporter
Når det er sagt, noen ytterst få lyspunkter har det vært de siste 10 (!) årene. Under ledelse av Tor Thodesen tok Sandefjord seg overraskende nok til cupfinalen i 2006, og Vestfold fikk en etterlengtet fotball-opptur. Men, cupkaramellen varte dessverre ikke lenge. Finalen endte med et forsmedelig tap mot Fredrikstad, og året etter bar det rett ned igjen i 1. divisjon.
Går sånn halvveis i Sandefjord
For fansen i nordfylket har 2010 definitivt fått et avsnitt i historiebøkene. 2. divisjonslaget FK Tønsberg sjarmerer seg videre i cupen, etter å ha feid over divisjonskollega Ull/Kisa 5-2 i første runde. I kampene som fulgte ventet Vålerenga og Stabæk. Det er ikke plass til å gå i detalj, annet enn å si at jeg sjelden har sett maken til jubelscener som etter at de helrøde hadde tatt skalpen av ikke bare ett – men to tippeligalag på rad. Bittelille FKT fra bittelille Tønsberg. Den kvelden var det god stemning på brygga. For ordens skyld: treneren bak bragden var nok en gang Tor Thodesen. En mann med cupstatistikken på sin side, der altså.
Siden den gang har det ikke villet seg i Tønsberg. Ikke i Larvik heller, for den saks skyld. I Sandefjord er det vel lov å si at det også går litt sånn halvveis. Et hyggelig gjensyn med øverste nivå til tross, klubben har enda til gode å vise seg som noe annet enn et kronisk jojolag.
Kannibalisme
Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Kanskje er det fordi Vestfold består av tre forholdsvis like stor byer, som ikke nødvendigvis unner hverandre toppen av fotballtronen (eller så mye annet heller, for den saks skyld). Kanskje er det for mange småkonger i småklubbene, og for mye kannibalisme mellom de mange som sporadisk prøver seg på en satsing mot toppen.
Dessverre har jeg ikke spesielt trua på Vestfold i år heller. Ikke i Tippeligaen, ikke lenger nedover i divisjonene. Når det er sagt, så håper jeg dypt og inderlig at jeg tar skammelig feil.
Vi er grå, vi er grå
I år sier fotballhodet mitt Molde. Hjertet sier Vålerenga, selv om det snart er 12 år siden jeg flyttet fra hovedstaden. Men, det bittelille håpet i det hengende snøret ber om at et vestfoldlag en gang kan etablere seg på øvre halvdel.
”Vi er blå, vi er blå”, synger Sandefjord fotball. På vegne av Vestfold håper jeg at 2015 blir året der vi slipper å mumle ”Vi er grå, vi er grå".