Året var 1989. Nordvesten fra havet var så sur den vinteren at det var best å holde seg innendørs. Men vi var likevel mange nysgjerrige som hadde tatt turen til Aalesunds treninger på Guard Park Lane, den gamle, steinharde kunstgressbanen som lå der Color Line stadion ruver nå.
Plutselig ble gørrkjedelige vintertreninger en attraksjon.
Plutselig ble en viss interesse for Aalesunds Fotballklubb vekket.
På sidelinjen sto det nemlig en trener (jeg husker ikke helt om han hadde på seg pæler den gangen) og blåste ut sin frustrasjon hver gang en spiller våget å slå en støttepasning. Hver eneste gang. Å tillate seg en pasning bakover på banen var en dødssynd, og ble straffet med frispark imot.
Galt ble riktig
Treneren het Egil Roger Olsen. Han var også den gangen kjent som Drillo, og han hadde rykte på seg for å være en fotballfaglig særing. Alle mytene ble bekreftet.
Ballen skulle fremover.
For enhver pris.
På første touch.
Liten rolle spilte det at gutta utpå banen ikke var i nærheten av å beherske denne formen for fotball i starten av en lang oppkjøring. Slik skulle det spilles, enten de likte det eller ei.
Forståsegpåerne, dem er det mange av i Ålesund, mente at det ville gå galt. Og det gjorde det også. Drillo var faktisk bare én kamp fra å få sparken det året, påstås det.
I den siste vårkampen borte mot Vard i Haugesund snudde det. Kampen ble vunnet 1-0. I den neste, borte mot Clausenengen, fikk langpasningen, den som er blitt stiftet til Drillo-fotballen, sitt første skikkelige gjennombrudd.
Fra «Stælken» til Flo
Ballen ble slått fra Tore Brogstads fot på venstrebacken langt opp og frem til Rune Sundes hode på motsatt side av banen. Aalesunds sterkeste hodespiller mot en kortvokst og luftsvak back. Selvsagt ble det rått parti. Ballen ble stusset ned i bakrom, der løpssterke midtbanefolk møtte spillere som er bedre i lufta enn langs bakken.
Så lenge pasningen var presis og «Stælken» Sundes opphopp riktig timet, ble det en suksess. Aalesund vant 6-1. Resten av sesongen ble en triumfferd og leserinnleggene mot Drillo i Sunnmørsposten avtok i styrke.
Fire år senere, i bortelandskampen mot Portugal på Stade De Sao Louis i Faro, børstet Drillo støv av dette virkemidlet på ny. Pål Lydersen klinket ballen opp mot Jostein Flos hode. Norge skapte fem store målsjanser på 25 minutter. Mye takket være langballen.
Flo-pasningen var født.
I Düsseldorf 11. februar kan vi få se den på ny.
Spennende uttak
For Drillo gjorde som det mange av oss trodde han skulle gjøre. Han dro opp Tor Hogne Aarøy som en joker fra ermet. Selvsagt gjorde han det. Uttaket av Aalesunds fyrtårn er helt i Drillos ånd.
Han er stor. Han har spisskompetanse. Han kan skremme motstanderne med sine 203 centimeter. Han kan skape rom rundt seg. Enten som kantspiller eller som spiss i 4-4-2, hvor han er mest aktuell.
Så gjenstår det å se om det som var en suksess på Kråmyra stadion for 20 år siden og overraskelsen som tok Fotball-Europa på senga på 90-tallet, kan går sin seiersgang i dagens moderne fotball også.
I resten av den troppen som Drillo tar med seg for å møte EM-finalisten er det mye fart og løpskapasitet. Spesielt uttaket av den kjappe Bodø/Glimt-backen er søt sang i ørene for folk med sans for fartsfylt fotball i lengderetningen.
En stor Tor fra Spjelkavik i Ålesund kan fort bli en parentes i en slik sammenheng
Kanskje er Tor Hogne for stor og treig. Kanskje viser treningene i Tyskland det. Kanskje ikke.
Det er i hvert fall verd forsøket.
Rekdal hadde en mistanke
- Dette kom veldig overraskende
Drillos tre debutanter
- Spennende typer
Drillos gullkorn