For det er ikke det at man ikke har visst om det. Kontrollen og overvåkingen har vært der, sammen med riset bak speilet, men til tross for dette, har klubbene i praksis kunnet holde på som før. Resultatet er alarmerende. Norsk klubbhåndball er nedsyltet i gjeld, og Håndballforbundet har verken hatt mot, evne eller en fyldig nok verktøykasse til å hindre det. Generalsekretæren mener til og med å kunne se bedring, til tross for at den negative egenkapitalen samlet sett er tredoblet bare i løpet av det siste året!

To tredjedeler av alle klubbene på elitenivå i Norge sliter med negativ egenkapital. Mange av dem har gjort det i en årrekke, og tallene er, i en urovekkende stor andel av regnskapene, blitt styggere for hvert år som har gått. Straffereaksjonene har vært puslete og uten reell effekt, og slik har klubbene fortsatt i den samme bevisstløse tralten. Behovet for tøffere tiltak og strengere håndheving av det eksisterende regelverket er åpenbart, og det er en underlig form for dobbeltkommunikasjon generalsekretær Erik Langerud begår når han på den ene siden beskriver dagens regelverk som "en god regulator", samtidig som han på den andre siden er på trappene med et nytt.

Utgiftene må tilpasses inntektene

Når et nytt regelverk innføres, handler det som regel om at det gamle ikke er godt nok, moderne nok eller bra nok i stand til å håndtere dagens problemstillinger. For meg er det åpenbart at norsk klubbhåndball er overmoden for å underkastes et langt strengere økonomisk regime. Klubber kan ikke tillates å drive med underskudd år etter år. Utgiftene må tilpasses inntektene, ikke bare for å skape balanse og bærekraft innad i klubbene, men også for å etablere en konkurransesituasjon som reflekterer noenlunde presist hvor sunt og godt det drives rundt omkring i de ulike klubbene. Slik det har vært i det siste, har noen av våre aller beste håndballklubber vært bunnløse pengesluk kamuflert som sportslige suksesshistorier. Det er grunnleggende urimelig at klubber som drives forsvarlig økonomisk, nærmest pr. definisjon skal måtte stille svakere i konkurransen om titlene.

Bergens Tidendes Knut Langeland.

Vi har sett mye av det samme i fotballen, bare med enda styggere tall. En vesentlig forskjell mellom fotball og håndball er det at sportslig suksess i fotball kan generere relativt betydelige inntekter, slik Molde og Rosenborg nå opplever gjennom Europaligaen (for ikke å snakke om Malmö i Mesterligaen). Muligheten til noe tilsvarende i håndballen er så godt som fraværende. Europacup-deltakelse vurderes i det store og hele som en belastning. Derfor er det i praksis ikke håp om annen avkastning på den kapitalen som investeres, enn ære. Og den er i dette tilfellet særdeles flyktig.

Haster for klubbene

Det nye regelverket krever at klubbene skal ha positiv egenkapital ved inngangen til 2019. For flere klubbers vedkommende begynner det allerede å haste med å bringe budsjettene i balanse, og det synes åpenbart at den nye virkeligheten fort kan komme til å endre landskapet i norsk klubbhåndball vesentlig. Tertnes har vært gjennom en krevende omstilling og har på tre år mistet all egenkapitalen. De har ennå til gode å bevise at de har tilpasset seg en ny og trangere økonomisk hverdag. Stord driver nå sunt etter år med overforbruk, mens FyllingenBergen har en lang tradisjon for fornuftig drift. Samlet sett burde de tre vestlandsklubbene ligge godt an til å kunne "dra nytte" av de skjerpede kravene.