På forhånd var det langt flere spørsmålstegn enn utropstegn knyttet til det norske laget. Et laguttak der få hadde pekt seg ut som sikre valg, og en rekke spillere som sliter benken for sine klubblag var et par av ingrediensene som hadde gjort mange skeptiske. Likevel så det ok ut en stund.

Vi startet akkurat så skjerpet og påskrudd som vi ikke gjorde sist vi gjestet Island i en kvalik. Vi spilte "framoverfotball", men på en måte som gjorde at vi fikk med flere spillere rundt Moa enn i enkelte andre kamper.

Vårt problem offensivt har litt for ofte vært at pasningen mot en spiss har blitt spilt så tidlig at han har kjempet en isolert kamp mot overmakten. Nå fikk vi ettertrykk og dødballer.

De ble slått såpass presist av Espen Ruud at det ga oss målsjanser fordi Tarik sto der ballen falt ned ved et par anledninger.

Derfor var det en særdeles iskald dusj med Islands scoring. Duellspillet var av det slette slaget. Håvard Nordtveit "slapp" Kari Arnason for enkelt, midtstopperne ble for fokusert på ball, og havnet for langt fram. Brede Hangeland feilberegnet ballbanen.. Men: Dette målet får en mann ta på sin kappe.

Espen Bugge Pettersen MÅ komme ut fra streken og plukke enkelt ned et innkast som lander på 4 meter, uten at noen motstandere gjør forsøk på å presse ham.

Diskusjonen om hvem som skulle vokte målet var intens i forkant. Den kom som et resultat av at Rune Almenning Jarstein spilte seg ut mot Hellas i forrige kamp.Espen Bugge Pettersen ble ikke en matchvinner av en erstatter.

Etter scoringen var vi kort og greit svake resten av omgangen. Vi falt dypt i banen. Den agggresiviteten vi hadde åpnet kampen med var forsvunnet. Verre var det at vi spilte oss selv opp i problemer. Kombinasjonen av at vi overvurderte egne ferdigheter og spilte med relativt høy risiko i igangsettingsspillet gjorde at vi mistet ballen på egen banehalvdel for ofte. Det ga islendingene akkurat det adrenalinkicket de ikke burde hatt.

Vårt eget pasningsspill var knapt eksisterende i denne perioden, og vår egen midtbane var usynlig. Våre defensive dødballer ga alle med et bankende norsk hjerte flimmer i det samme organet. Vi var på hæla, og gikk til pause med samme utgangspunkt som sist på island:0-1. Den gangen, i 2010, snudde det siste 45 minutter etter det mange har beskrevet som en tordentale i pausen fra vår kaptein, som selv stanget inn utlikningen.

Vi startet 2. omgang med samme trykk som i den første, og med en klar intensjon om at historien skulle gjenta seg. Likevel skapte vi ikke all verden. En annullert scoring fra innbytter Joshua King var det nærmeste — før samme mann havnet alene med keeper litt senere og dundret ballen i tverrligger på overtid. King skapte mer på sin kvarte kamp enn de øvrige på 90 minutter..

Før de to siste mulighetene hadde imidlertid Alfred Finnbogason vist fram oppskriften på hvordan en scorer alene med keeper etter at den norske backfireren hadde gamblet på å sette ham offside. Dette var dødballenes kamp - ikke spesielt uventet. Dette var også duellenes kamp. Like lite uventet. Men et var også en kamp som ga oss muligheter vi ikke evnet å bruke.

  • Vi hadde store rom på kantene, og ble ofte satt opp i gode posisjoner for innlegg. Med få unntak ble de enten slått for sent, slik at bevegelsen foran mål var "brukt opp", eller for upresist.

  • Vi hadde mange gjenvinningssituasjoner som vi tok halvhjertet, med kun noen få som jaget ball, og uten ettertrykk fra de øvrige.

  • Og vi hadde for mange enkle "tekniske feil" med ball.

Vi har lenge hatt en diskusjon om individuelle ferdigheter i denne troppen. Jeg er blant dem som har ment at vi ligger langt bak de best på ren basis: tilslag, mottak, oversikt før mottak, og ikke minst evnene til å vinne sin kamp i kampen én mot én begge veier.

Dessverre var denne kampen enda en dokumentasjon på at vi har en tropp med individuelle ferdigheter som ikke holder mål på dette nivået. Før noen faller for fristelsen å slakte trener for valg av spillere eller strategi: jeg hevder ikke at alt var en "fasit". Men essensen er likevel udiskutabel: du putter ikke Bjørn Helge Riise ned i en flosshatt, svinger litt med en tryllestav - og opp av hatten kommer Andrés Iniesta.

Jeg kunne brukt den samme metaforen i de aller fleste posisjoner. Tarik var iherdig og positiv i lange perioder. Joshua King hadde et innhopp som viste at han bør være sterkt i bildet for en startplass til tirsdag.

Det er lyspunktet. Vi får en mulighet om kun 4 dager til å rette opp en start som ikke ga grunnlag for optimisme. Akkurat nå virker Copacabana fjern. Men det siste som slukkes er håpet.