Ett ord kjennetegnet det norske laget i Reykajvik i kveld: Sløvhet.

Nettopp i de to situasjonene da Island scoret, var det norske laget nølende og ukonsentrert. Det ga oss en så dårlig start på VM-kvalifiseringen som mulig — mot ett av Europas svakeste landslag.

Island har et lag Norge burde satt solid på plass. Og de norske spillerne visste akkurat hvordan de skulle gjøre det. Trodde vi. I det første kvarteret.

Island ble satt under press med lange, norske diagonalpasninger, Tarik Elyounoussi for fram som en vind på venstresiden og Daniel Braaten spilte i dobbeltrollen ving/spiss med stor entusiasme.

Forsvarsmessig opptrådte Norge bestemt og samlet. Kontrollert – og vi noterte at det overrasket oss, for med laguttaket hadde Drillo vist at han for en gang skyld ikke hadde kontroll.

Seks nye mann siden forrige kamp, det tyder på utrygghet. Forvirring.

Innkastmål!

Og plutselig var det nettopp dette som åpenbarte seg. Et par innkast fra kaptein Aron Gunnarsson var alt som skulle til for å ødelegge livsgnisten hos et ferskt norsk lag. Et utrygt lag, et overraskende forvirret lag. Et lag som slapp inn mål etter innkast.

Espen Bugge Pettersen og Håvard Nordtveit må ta en del skyld for Kari Arnasons mål til 1-0, men keeperens nøling er til å forstå, slik det også ble nølt foran ham.

Det må ha ergret Drillo og By Rise å se laget havne under etter et trekk som var så godt kjent på forhånd.

Sammenbrudd

I virkeligheten var det et helt lag som mistet grepet i denne fasen av kampen. Aggressiviteten forsvant, og laget falt langt tilbake. Humøret falt i samme tempo. Å klage på dommeren tar alltid konsentrasjon bort fra det som teller.

At det også var en kamp som ikke lignet vanlige fotballkamper, var som ventet. Det kunne gå timinutter mellom hver tekniske detalj, lange innkast var lagenes fremste våpen og ingen av lagene ønsket å kontrollere ballen i mange sekunder om gangen.

Det var det som skuffet mest i det norske laget. Meningen med å ta ut Magnus Wolff Eikrem må ha vært å få med en pasningsspiller som kunne ta tak i spillet på midtbanen. Men han måtte se pasningene fare over seg. Det var ikke nødvendigvis galt, men laguttaket bør harmonere med spilleopplegget.

Nå ble det en ny kamp der sentrale spillere ikke kunne bidra.

Vilje, i det minste

Etter litt prøving og feiling i begynnelsen av andreomgangen, begynte de norske spillerne å forstå, av en viljens tvang, at dueller måtte vinnes og motpartens forsvar måtte angripes.

Drillo fulgte opp med å sette inn Joshua King og Alexander Søderlund, her skulle det angripes.

Men av angrep skal det helst følge sjanser og mål. Det skjedde for sjelden. Altfor sjelden. Og da King skjøt i mål, mente linjedommeren at keeperen ble forstyrret av norske spillere i offsideposisjon.

Den norske sløvheten slo til igjen. I stedet for å falle av og ta ut et forsprang på veien mot eget mål, stakk John Arne Riise feil vei og lot Alfred Finnbogasson få løpe alene inn mot norsk mål. Slikt blir det gjerne mål av: 2-0.

Da Joshua King skjøt i tverrliggeren, var det for sent likevel. Kampen hadde vært jevn, men ett lag var konsentrert hele tiden, ett lag tapte på konsentrasjonssvikt i avgjørende situasjoner.

Da kaller vi det et fortjent tap.