EKEBERGSLETTA (Aftenposten): Det er tomt. Helt tomt.
Ingen bøker, ingen bilder eller plakater, ingen effekter eller minner fra 39 år ved roret i en av verdens største fotballturneringer.
Ingenting er igjen. Hyllene, veggene, skuffene – alt er helt tomt.
Det måtte bli sånn. Frode Kyvåg orket ikke tanken på å rydde ut av kontoret underveis i det som blir hans aller siste utgave av Norway Cup. Og når turneringen er slutt neste helg, ja da er det slutt også for generalsekretæren gjennom 39 år.
Det ville blitt altfor vanskelig å møte opp for å pakke ned da.
— For å si det helt ærlig, så har jeg litt vanskelig for å snakke om det, jeg har det. Da min etterfølger ble ansatt i desember i fjor tenkte jeg at disse tankene må jeg skyve unna, jeg må få dem ut av hodet mitt. Jeg kan ikke gå og tenke sånn nå. Jeg må bruke all konsentrasjon og motivasjon på at jeg skal gjøre et ordentlig siste arrangement i 2015. ## Må bare fordufte
Han har lagt armene i kors og trukket dem langt oppover brystet. Sykkeltightsten går til litt nedenfor knærne. Det første kanskje for å holde følelsene i sjakk, det siste et tegn på at han fortsatt er operativ, han er fortsatt sjef og leder for sitt hjertebarn.
På Ekebergsletta er det enklest å droppe bilen og bruke sykkelen for å komme seg frem til gjøremålene.
Men tankene om at det nå er slutt, de ligger tett på bakhjulet og nekter å slippe taket.
— Jeg har klart det bra helt til de siste ukene, men nå har de selvfølgelig kommet for full musikk. Det er rart, det er utrolig rart. Jeg kan ikke bruke ordet vemodig en gang, for dette er mye sterkere enn som så. Når du etter å ha styrt butikken i 39 år må levere inn nøkkelen og bare fordufte, sier Kyvåg, og lar resten av setningen henge i luften.Senere i intervjuet forklarer han det:
— Jeg skal være ærlig og si at de siste ukene har vært steintøffe.
Kyvåg: - Jeg er vettskremt for at Norway Cup skal skades
Ingen hyllest fra klubben
Kontrakten hans varte til 2015. Derfor var han forberedt på at det ville bli endringer, men da stillingen hans ble utlyst i fjor var han aldri blitt informert.
Han skulle gjerne vært med og bidratt i ansettelsen, han skulle gjerne «gå hånd i hånd med etterfølgeren i et par år til alt var hundre prosent». Han opplever å ha sponsorer og de ansatte i ryggen. Kyvåg trodde at all erfaringen han har tilegnet seg ville være ønskelig for å sikre kontinuitet. Slik var det ikke.
Han trenger i det minste ikke være bekymret for om arbeidet han har lagt ned blir anerkjent i det norske samfunnet. Bare i fjor ble det Peer Gynt-prisen, Pan-prisen, «Gi rasisme rødt kort»-prisen og kåringen som årets osloborger av Aftenpostens lesere.— Jeg fikk gratulasjoner fra hele Norge, bortsett fra min egen klubb. Det er ikke engang nevnt i årsberetningen til hovedstyret, da gjør jeg jo mine refleksjoner. Jeg synes det er rart, for å si det med en viss respekt.
Opplever stor støtte
Kyvåg har aldri vært i forkant på sosiale medier. Han sier meldingen han nylig la ut på Facebook var hans første noen gang. Det var datteren som overtalte ham til å gjøre det, hun mente mange ville ha interesse av å lese hva han tenkte før hans aller siste turnering.
— I ellevetiden en onsdag kveld skrev jeg at «nå nærmer det seg med stormskritt, jeg kjenner det på hele kroppen og synes det er ufattelig rart å tenke på at dette er min siste turnering. Og jeg som trodde jeg skulle vare evig». Smilefjes og #takknemlighet. Da jeg våknet neste morgen hadde jeg 400 meldinger, litt senere var det 600. Det eksploderte, forteller han.
En av spillerne fra storhetstiden med det den ene pokalen etter den andre som trener kom og sa at «den gang rappet de håndballaget dit, nå rapper de jammen turneringen din og», med henvisning til rabalderet da han på slutten av 90-tallet ikke fikk fornyet kontrakten som trener for Bækkelagets suksessrike kvinnelag.
— Jeg sa at hun ikke måtte snakke sånn. Norway Cup er ikke meg, det er frivilligheten, dugnaden og den fantastiske ånden her oppe.
Kyvåg-nei til sjefsjobb
Takknemlig, ikke bitter
Kyvåg bestemte seg tidlig for en ting, han vil ikke forlate turneringen som en bitter mann. Først og fremst er han enormt takknemlig for alt han har fått oppleve, alt han har vært med på.
Det aller fineste med cupen er for han arenaen de har skapt for et fargerikt fellesskap, på tvers av landegrenser, kulturer og religioner. I 1987 var det en stor debatt innad i sportsklubben om det var riktig å bruke så mye penger på å hente lag fra alle verdenshjørner, når det var grupper i egen klubb som gjerne skulle ha mer ressurser for å skape aktivitet.
Kyvåg og hans meningsfeller argumenterte med at det norske samfunnet i årene fremover kom til å bære preg av det flerkulturelle. De mente Norway Cup hadde eventyrlige muligheter til å spille en viktig rolle i den prosessen. Å arrangere 4000 fotballkamper er det mange som får til, det han er mest stolt over er verdiplattformen cupen har bygget opp.
— Det er da jeg plutselig får lyst til å bli politiker og si at vi ikke kan skape ghettoer på Grønland, Klemetsrud eller Grorud, det må integreres og inkluderes. Vi må tenke slik samfunnet utvikler seg internasjonalt.
Politiker neste
Å snakke som politiker må kanskje Kyvåg bli vant til temmelig raskt.
Han er på 17.-plass på Oslo Arbeiderpartis liste til høstens valg. Mange har allerede sagt at de kommer til å gi ham personstemmer. Kyvåg sier helt uoppfordret at om partiet gjør et brakvalg og det blir et skifte i Rådhuset så kan det hende at det blir større oppgaver på ham.
— Jeg tror ikke at jeg kommer til å si nei til det. Det betyr jo bare at jeg får anledning til å jobbe videre med det jeg brenner for. Det ligger mange elementer i den verdiplattformen som jeg har prøvd å bygge opp her om et fargerikt fellesskap. Omsorg, flerkulturelt samfunn, idrettsanlegg, kampen mot inaktivitet og sukker, hele den pakken vil jeg få anledning til å være med og forbedre i Oslo, sier Kyvåg, som synes det blir litt rart at han ikke lenger anses som god nok til å lede en fotballturnering, men blir vurdert god nok til å være med og lede hovedstaden.
Kyvåg oppfordrer til boikott etter skandale-VM i Qatar
Lagene fra slummen
Mye forandret seg for Kyvåg da han på slutten av 70-tallet dro til Sao Paolo og bodde i blikkskur sammen med brasilianske gatebarn noen døgn. Han bestemte seg for at Norway Cup måtte hjelpe. Det ble starten på det som nå er blitt 37 år med besøk fra klubben Pequeninos'.
Et annet hjertebarn er laget fra Mathare-slummen i Nairobi.
— På Fornebu møtte jeg 15 barbeinte, vettskremte guttunger med hver sin plastpose. De satt på Lambertseter skole på kveldene og spiste pølsebrød, for det var det eneste de turte å putte i seg. De tapte 0–27 over de tre kampene de spilte, husker Kyvåg.
Det var starten på det som nå er 15 turneringseiere på gutte- og jentesiden, og en egen organisasjon i slumkvarteret som også bidrar med eldretjenester, renovasjon og utdanning.
Rosetog og minnekonsert
Han trekker frem det første laget med både israelske og palestinske spillere i samarbeid med Peres-senteret, og om første gang de fikk opp et jentelag fra Vestbredden. Lederne på et Nøtterøy-lag var meget misfornøyde da de ledet 11–0 til pause mot en gjeng som ikke var i nærheten av å holde det sportslige nivået.
— Jeg samlet lederne og fortalte dem hva vi ønsket med å få et jentelag derfra opp hit. Det endte med at resten av uken gikk jentene fra Nøtterøy og leiet på jentene fra Hebron. De var i Frognerparken og overalt. De slo sammen lag. Etterpå ble de vennskapsklubber, forteller Kyvåg.
For fire år siden fikk han sin tøffeste utfordring da terroren rammet Norge 22. juli, bare en uke før turneringen skulle starte.Han satt oppe hele natten, og på morgenen møtte to tvillingjenter en far som satt og strigråt. Midt i sjokket og behovet for å ta vare på familien måtte turneringsledelsen finne ut hva de skulle gjøre. Etter mye kontakt med politi og regjering sa de på kvelden 23. juli at cupen skulle gjennomføres.
Det fargerike fellesskapet, demokrati og ytringsfrihet var blant Norway Cups kjerneverdier. Nå var de blitt angrepet.
De neste dagene gikk med til "tusenvis" av møter. Hele turneringen ble snudd opp ned på en uke. Åpningsshowet ble til en minnekonsert, et opptog som egentlig skulle ha klovner og moro ble til et rosetog. Det var sørgebånd og stillhet, alt mens Kyvåg og resten av landet fortsatt var i sjokk.
— Det er selvfølgelig den tøffeste opplevelsen jeg har hatt, og jeg følte et ekstremt ansvar.
Ny rekord
Kontoret er tomt, men fra og med lørdag er Ekebergsletta full av barn og ungdom, foreldre og besteforeldre.
Det kommer til å yre av liv, 1600 lag er ny rekord.
I strategidokumentene står det at Norway Cup skal vare evig, men for Frode Kyvåg er det bare en uke igjen.
Det prøver han å tenke minst mulig på nå, men det er ikke så lett.