Begge har vist seg frem tidligere i år, men fikk sitt definitive gjennombrudd på Ullevaal onsdag. Spesielt Magne Hoseth imponerte med å styre kampen da Norge til tider overspilte EM-klare russere.

For det var ikke mot hvilken som helst motstander Hoseth og Gamst Pedersen viste sin klasse. Russland vinner ikke EM, og avanserer neppe videre fra gruppen der Spania, Portugal og Hellas er motstandere, men de er blant de bedre i Europa. Det at vi hadde Russland i kne på 3-0, sier mye om Nye Norges styrke.

Blant de nye som har fått sitt gjennombrudd under Åge Hareide, sto Hoseth og Gamst Pedersen frem onsdag. En silkefot og en playmaker med Hoseths blikk, har ikke Norge hatt siden Erik Myklands velmaktsdager. Molde-spillerens blikk for spillet og hans servitørpasninger har vi sett i glimt tidligere, men i går var han også drivende god i store perioder av kampen. Han har lagt alen til sin vekst og har opparbeidet en løpskapasitet som gjør at han står distansen bedre enn før.

De to har fått tillit under Hareide, og har tatt vare på sjansen. Og med kun to kamper igjen foran EM-kvaliken, skal mye skje om de ikke spiller sentrale roller mot Italia 4. september og mot Hviterussland på Ullevaal fire dager senere. Morten Gamst Pedersen har det meste en flankespiller kan ønske seg. Fart, teknikk, målteft og en solid kapasitet i luften. Flankespillere av klasse har Norge lett lenge etter. I 22-åringen har Norge et supertalent som har vist seg frem i vår og som synes klar for større oppgaver enn Tromsø.

To sene russiske scoringer klarte ikke å ødelegge inntrykket av et norsk lag i klar fremgang. Noe av slurvet fra forrige kamp var borte, men fortsatt er det mye å stramme opp defensivt. Hassan El Fakiri ga intet svar på at han er den permanente løsning på høyrebacken. Til det var han for rufsete defensivt. Vidar Riseth var direkte svak før pause, og kun solid stopperspill av Claus Lundekvam holdt et vaklende forsvar sammen. Aller bakerst sto Thomas Myhre glimrende og viste at det ikke er noen selvfølge at Espen Johnsen er norsk førstekeeper ennå.

Gledelig var det også å se en sprudlende Ole Gunnar Solskjær tilbake på landslaget. 31-åringen var involvert i de fleste gode norske angrep og spilte en av sine bedre omganger på Ullevaal. Noe som også henger sammen med at han ble tildelt en rolle der hans beste egenskaper kom til sin rett.

En John Carew i form er et naturlig spissvalg i en bortekamp mot Italia, men så lenge Carew er rusten og spiller lite, viste Sigurd Rushfeldt nok til at han gir Roma-spilleren reell konkurranse om spissplassen. Tar en også med at Jan Gunnar Solli scoret et fint mål og spilte en god omgang, var det mye å glede seg over i Åge Hareides første hjemmekamp.

Først og fremst over spillegleden, entusiasmen og viljen til å søke raske gjennombrudd. Med servitører og eksekutører av god klasse, tok Norge et nytt skritt i riktig retning.

Sist Norge spilte på Ullevaal ble vi slaktet av Spania. Fem måneder og seks seirer senere er det ikke bare mulig, men slett ikke urealistisk å snakke om norske muligheter til å nå Tyskland-sluttspillet.

Åge Hareide er en ukuelig optimist. Jeg kjenner at det er smittsomt.