Det begynte så bra. I de første minuttene så vi det vi var vitne til både mot Rosenborg og Lillestrøm, et Brann-lag som var aggressive, som var i flyten, som skapte målsjanser. Men allerede etter fem minutter var moroen over. Da fikk FFK det målet de drømte om, en tidlig ledelse som gjorde at de kunne legge seg bakpå og kontrollere kampen.
Brann forble lenge det førende laget, men etter hvert fikk Fredrikstad kampen inn i sitt spor. Sakte men sikkert gikk luften ut av Brann-ballongen, og etter cirka 60 minutter hadde ikke guttene våre mer å gi, og dermed var Brann nede på jorden igjen – bokstavelig talt. Hjemmebanen til Brann har ikke mye til gressmatte. Jeg trodde den relativt snøfattige og milde vinteren skulle gi betydelig bedre baneforhold enn det vi så på samme tid i 2010, men det har ikke skjedd.
Vi følger Brann: Siste nytt om klubben her
I motsetning til de foregående seriekampene var det ikke Brann som skåret det første målet, og det styrte kampbildet, og i motsetning til de første kampene, klarte Brann heller ikke å sette sjansene. Mot Lillestrøm var de ekstremt effektive. Mot Fredrikstad var de ineffektive.
I motgang var ikke Brann like kule å se på. Ojo ble pakket inn. Guastavino gikk seg vill. Mjelde gikk tom. Austin gikk sur, og Sævarsson satte ny verdensrekord i feilpasninger.
Statistikksenter Eliteserien:
Vi visste at dette skulle skje, før eller siden. Brann har antageligvis prestert over evne i starten på sesongen. Men da gleden var tilbake, da solen (nesten) skinte, da de store publikumsmassene hadde tatt turen til Kniksens Plass, og forventningene om fest og nye poeng var skyhøye, var det bittert å se at det gikk som det gikk.
Det har blitt hverdag på Brann Stadion igjen. Er festen over for godt?
