Ingen liga i verden kan ta fra deg all selvtillit du måtte ha opparbeidet deg som oddstipper som den norske ligaen.

I alt det spinnville og herlige denne ligaen har produsert de første ukene er det også mulig å se et par klubber som KAN ta steget fra å være outsidere et sted i køen til å bli reelle utfordrere, spesielt hvis de to antatt beste fortsetter å ha sand i coilen og stein i forgasseren.

Jeg tror fremdeles Vålerenga og Rosenborg kommer til å ende øverst. Ressursene til å forsterke, kulturen og kunnskapen om hva som skal til for å vinne samt bredden på stallen underbygger dette, selv om mange trøndere vil sterkt bestride det jeg skriver om ressurser og bredde.

Men lengst sør og lengst nord i landet er det to klubber som har brukt vinteren godt. Så hvor gode er egentlig Start og Tromsø?

I fjor var det moro for både egne supportere og motstanderens å se kampene til Start. Det rant inn mål i begge ender av banen. Forsvarsspill var for pyser, her skulle det spilles fotball á la makrell og det meste annet en får på kroken samtidig.

Så langt i år har det vært mest morsomt for de som har et gult og sort hjerte å sitte ringside. Etter å ha timet nyheten om at Tørum sitter på oppsigelse omtrent like dårlig som en svensk hopper timer hoppkanten, har responsen fra prestasjonsgruppa vært forbilledlig.

Tapet i Tromsø var fortjent, de kommer ikke til å være alene om å havne i problemer der oppe. Hjemme på Sør Arena har det game over for mostanderene tidlig. All statistikk forteller om hvor sjelden et lag greier å snu 0-1 til seier eller poeng. Start har omgjort teori til praksis ved å stupe ut av startblokkene og score tidlig mot både Godset og Viking, og har ikke sett seg tilbake.

Likevel var det seieren i Skien som viste en ny side ved laget. Jeg har aldri vært i tvil om at dette laget har vært i stand til å dominere en kamp, med individualister som kan sprudle. Jeg har vært langt mer i tvil om de var i stand til å kontrollere en kamp, med iskald kynisme.

Det destruktive og kyniske har ikke vært denne klubbens følgesvenn gjennom historien. Det er derfor de har vunnet kun noen få titler, men mange venner.

Vi følger Start:

For all del, jeg sier ikke at de vinner titler denne sesongen. Jeg sier imidlertid at jeg ser noen nødvendige grep:

  • Det berømte og beryktede bakrommet er bedre beskyttet fordi en ofte forsvarer seg litt dypere i etablert forsvar.

  • Midtbanen ligger noe smalere, noe som gir midtstopperne bedre beskyttelse i rommet foran seg, så de slipper å tenke både rommet foran og bak like ofte som i fjor.

  • Dette betyr at begge backene ofte må stole på at de greier seg en mot en defensivt. Og de gjør stort sett det. På lørdag kunne f.eks Strømstad spille kant med fritt arbeidsområde offensivt fordi Priske sto imot det som kom på sin side.

  • Avni Pepa har, etter flere utlån og ujevn utvikling blitt en mer enn habil stopper med stor fart og våkent blikk.

  • Kenneth Høie er stabilt god. Kanskje den aller beste norske keeperen akkurat nå.

Da har jeg ikke nevnt den offensive kraften i laget:

  • En Årst som spiller hver kamp med en entusiasme som det var den siste kampen han spilte.

  • Et smarbeid med Espen Hoff som beriker begge.

*** En Owello som har tråkket på hvert enste strå med gress på banen i løpet av 90 min.**

*** Eller det faktum at de har jokere i ermet i en Asante eller Olufemi, som hittil bare delvis har bidratt. Spørsmålet er om de tåler skadene i midtforsvaret over tid.**

Borgersen er blant de klokeste med drakt i ligaen, men han bør helst spille midtstopper i et lag som forsvarer ledelse, ikke et lag som står høyt i banen. Og snart kommer sommeren, med myten om at den er et farvel til Start som et topplag. En myte dette laget snarest bør avlive.

(Artikkelen fortsetter)

Lars Tjærnås lar seg imponere av Start og Bård Borgersen. (Foto: Scanpix)

I motsatt ende av landet kommer det etter hvert også en sommer. Og med den kommer neste overgangsvindu. I det vinduet ligger mitt største forbehold i forhold til å gjøre TIL til mer enn en outsider. Skadefritt og uten salg av noen er de nemlig mer enn det.

Mest av alt er Tromsø det laget som kanskje gjør færrest feil av samtlige i grunnspillet, forsvar i balanse. Per-Mathias Høgmo er opptatt av balansetenkning.

Et hvert angrep er et angrep. Men ethvert angrep er også en forberedelse til et forsvar, til å miste ballen. Derfor gjelder det å miste ballen på riktig sted, og med nok spillere bak ball i riktige posisjoner når en mister den.

Derfor får motstanderne få muligheter til å kontre Tromsø i senk, ekstremt få sjanser til å møte færre enn 5— 6 spillere å passere på veien mot scoringer og sjanser.

Selvsagt går dette på bekostning av hvor dristige de er offensivt . Selv jeg forstår at når antall spillere på en fotballbane er konstant kan du ikke ha flere enn motstanderne både foran og bak ballen. Derfor er Tromsø helt avhengige av offensiv spisskompetanse. Det har de. Sigurd Rushfeldt er fortsatt den jeg helst ikke ville at skulle få ballen innenfor 16 meteren i denne ligaen hvis jeg holdt med motstanderen.

(Artikkelen fortsetter)

Sigurd Rushfeldts egenskaper foran kassa gjør Tromsø til et topplag, ifølge Lars Tjærnås. (Foto: Scanpix)

Ruben Yttergård Jenssen er en spiller som har ro nok og teknikk nok til å bruke et riktig antall touch på ballen, i stedet for å jage et tempo som gir balltap. Tom Høgli er en back som bidrar offensivt fordi han har løpskraft, og fordi han er en av få backer i landet med et noenlunde variert repertoar av tilslag på innlegg.

Rundt disse er det mange unge spillere som varierer i prestasjonene, men som spesielt med tryggheten hjemme kan utgjøre en forskjell. Thomas Drage er spennende, fordi han kombinerer stor fart med finmotorikk. Mos kan, med Rush som bodyguard, komme opp i ti scoringer.

Likevel er det forsvarsspillet som vil gjøre at TIL kommer til å henge med lenge, kanskje helt inn. Med Tore Reginiussen på plass til sommeren er han og Kara to garantister for at stopperne ikke trenger å dekke store rom.

Både Björck og Koppinen har styrken i å lese spillet og i å duellere. Ingen av dem er spesielt glade i å bli tatt med ut på lange løpeturer. Det slipper de stort sett, fordi TILs midtbane løper begge veier — også hjem når ballen er tapt.

Per-Mathias Høgmo er en fotballtrener som er trygg nok på seg selv til å slippe til andre. Han har en nysgjerrig søken etter impulser som har beriket hele miljøet.

Og han er grundig. Svært grundig. Enhver motstander er kartlagt til detalj. Kanskje er de ørsmå justeringene i forhold til enkeltspillere en må ta hensyn til eller forberedelsene på ulike scenarier med på å vippe tette kamper til tre, ikke ett, poeng.

Dessuten var han tøff nok til å ta grep etter halvtimen i kampen mot Sogndal når ting ikke fungerte. At det ikke fungerte veldig mye bedre siste timen er en annen sak. Å ta poeng borte på en dårlig dag er et kjennetegn på et topplag.

Får han beholde stallen, minus Reginiussen, ut sesongen, er det kun én grunn til at Gutan ikke blir en trussel. Skader kan ramme hardt. Hvis Rush og Ruben havner oftere hos fysio enn hos motstanderens midtstoppere, har ikke TIL bredden til å erstatte dem.

Slik defensiv skadeskitprat får en heller ta hvis det kommer, og fram til det eventuelt skjer er Gutan i stand til å slå alle.