Ola Bernhus er sportskommentator i Aftenposten.

Hva er det aller flotteste med Barcelona? Kanskje kresenheten. Det som er bra fotball for andre – ja, som er glimrende fotball – det holder ikke. De sikter mot det himmelske.

For å beskrive hva vi mener, tar vi omveien om norsk klubbfotball og fargerike Dag Eilev Fagermo etter at Odd tapte mot Strømsgodset sist søndag:

– Vi var gode i dag. Vi hadde ekstremt mange innlegg, flere enn Strømsgodset enda vi var på bortebane.

TV 2-reporter Ernst Lersveen forsøkte seg med et forsiktig «Gir det mange poeng?» Et smart spørsmål, som kontant ble tilbakevist av Fagermo. Omtrent som om innlegg er selve grunnlaget for å vinne fotballkamper.

Han er ikke alene.

ABC

Norsk klubbfotball følger ABC-en for hva som er god angrepsfotball. Og vi vet å sette pris på et godt innlegg.

Vanskelig for forsvarerne, skummelt for keeperen. Noen av innleggene gir sjanser, og av dem igjen blir det noen mål også.

Men bare noen, og her er vi tilbake ved Barcelonas kresenhet.

Sjanser etter innlegg blir ikke gode nok og mange nok. Så når Pedro eller Iniesta – eller én av de andre – får ballen ute ved sidelinjen, legger de ikke ballen inn. De setter i gang kombinasjoner, de tråkler og veggspiller seg innover til området der sjansene blir større og scoringsprosenten høyere. Rett foran mål.

Når det av og til kommer et innlegg, gjerne fra høyreback Dani Alves, så er det mer å regne som en variasjon, en påminnelse til motpartens forsvar om at også det kan skje.

Statistikksenter La Liga:

3:1

I andre nasjoner er det ikke uvanlig med et tredvetall innlegg i løpet av en kamp. Da er innlegg definert som en pasning inn foran mål fra en viss avstand fra sidelinje og dødlinje. Cornere er unntatt i tellingen.

I England er de spesielt flinke til å legge inn. Tellinger viser at det stort sett er tre ganger så mange innlegg i engelske kamper som i Barcelonas kamper – rundt tredve mot rundt ti, iflg. magasinet World Soccer. Og nesten alle innlegg i Barca-kampene kommer fra motstanderen.

Vi har selv sett kamper der Barcelona, mot spanske lag, har ett og null innlegg i løpet av kampen.

Forklaringen er enkel. Innlegg er et skarpt angrepsvåpen, men ikke skarpt nok for Barcelona. Deres målsjanser skal helst komme etter kombinasjoner inne i boksen helt til bare keeperen eller det tomme målet er igjen.

Orakelet Lars Tjærnås forsyner oss med tall på dette. Av Barcelonas 85 mål hittil i La Liga, har 68 vært skapt sentralt.

Problem?

Paul Gardner, dreven og litt provoserende kommentator i World Soccer, har studert innleggsfotballen nærmere og konkludert med at «crossing» er et av fotballens største problemer. Han skriver, etter å ha studert tallene:

«Hvis innlegg er ment som pasning, er de altfor upresise. Innlegg er mer basert på håp enn på presisjon. Det beste man kan oppnå, er at innlegget er slik plassert at keeperen tror han kan nå det, men ikke gjør det. Resten er et spørsmål om å håpe det beste».

Satt på spissen, men fascinerende når akkurat Barcelona er tema. Kanskje det også er en liten påminnelse om at det er andre måter å skape angrep på enn «å komme rundt på kanten», som er de ordene som oftest gjentas når trenere og kommentatorer snakker angrepsfotball i Norge.

Husker f.eks. noen hvordan de fleste Stabæk-sjansene oppsto i gullåret 2008? På veggspill tvers igjennom midtforsvaret, slik at Daniel Nannskog kom alene med keeperen!

Det skal bli artig å følge veien videre, for andre lag. Det er de beste som etterapes, og Barcelona er best.

Det kampene mot Real Madrid kommer til å vise, er at også Real har adoptert mye av Barcelonas kresne, korte pasningsspill. Og så gode er Real at de ganske sikkert vil forsyne seg i løpet av kampene, trolig ganske grovt med de skadene Barcelona har.

Uansett: Det blir åtte høytidstimer.