Så skjedde det, Viking solgte Yann Erik de Lanlay til Rosenborg. Noe jeg ivret sterkt for et par uker siden, selv om jeg da så for meg en avtale der vi ville få penger samt Riku Riski tilbake. Nå er det bare penger som bytter eier, og en del av den lokale profilen til Viking forsvinner. Noen tror også medaljer og sjanser for cuptriumf forsvinner med Yannis tur til Rosenborg.

Tore Asheim, Viking

Jeg kunne kalt det en polariserende overgang som deler Vikings supportere på midten, men sannheten er at jeg er i et relativt stort mindretall når det gjelder mitt syn på overgangen. De fleste ser ensidig mørkt på det, og gir utrykk for stor misnøye med både Viking og Charlie Granfelt. Selv føler jeg at disse ikke ser det store bildet når det gjelder det sportslige. de Lanlay har ikke produsert i nærheten av det hypen hans tilsier i form av målgivende og mål.

Samtidig er det selvsagt ikke til å underslå at han har vært en sårt tiltrengt profil for Viking de siste to årene. Det nærmeste vi har hatt en skikkelig ving siden Gunnar Aase. Nei, Peter Kopteff teller ikke. Selv om han scoret noen perler av noen mål.

Og hvor stor de Lanlay har vært ser en til fulle nå med reaksjonene overfor Viking. Noen snakker om å ville ha pengene tilbake fra #egbryrmeg-aksjonen. Som er litt merkelig, trodde en brydde seg om klubben og ikke enkeltspillere, men det er min holdning til det. Ingen er større enn klubben. Så rent sportslig sett er jeg ekstremt komfortabel med at klubben selger de Lanlay, men jeg var mer komfortabel med kjøpende klubb før det faktisk ble en realitet. Det skal jeg ærlig medgi. Etter at tankene har svirret rundt i noen timer blir det faktisk en hel haug vanskeligere å prosessere.

Det største stridspunktet er dog klubben en selger til. Ingen i denne delen av Rogaland som ikke er trøndere eller sinnsforvirret liker tanken på å selge en Viking-profil til trønderne. Det er tross alt en relativt forferdelig klubb som ingen egentlig kan si noe godt om. Og det å selge de Lanlay til dem sier alt om hvor vi er på totempælen i norsk fotball for øyeblikket.

Det er et slag i magen sånn sett, vi er redusert til å selge våre spillere til dem. For de er fienden. De føler det ikke på den måten, som er sørgelig nok i seg selv, men det føles definitivt slik i Stavanger. Så der forstår jeg aggresjonen, selv om jeg ikke er med på at den bør rettes mot Viking. Det er en med siddis-dialekt her som skal ha skylden, men om kort tid er han ikke lenger under kontrakt med Viking.

Jeg kommer ikke til gå ned på nivået når det gjelder Judas-betegnelser og alt det der overfor Yann Erik de Lanlay. Det får være opp til andre. Noen har til og med brukt begrepet «rotte», som er ganske ille.

Nei, mine tanker om de Lanlays eget store ønske om å spille for Rosenborg er ganske enkelt slikt..ekte Vikinggutter tvinger ikke igjennom overganger til Rosenborg. Da kan du ikke kalle deg selv en ekte Viking lenger. Du er ikke verd den betegnelsen. Du er ikke en mørkeblå. Du er en profesjonell fotballspiller, hverken mer eller mindre. Ingen vits i å ha romantiske illusjoner om noe annet, men ikke prøv å gi deg selv slike betegnelser når du gjør dette.

André Danielsen er en ekte Viking. Ikke tidenes beste selvfølgelig, men han blør mørkeblått. Og akkurat det kan jeg respektere, om jeg blir aldri så mye frustrert over den ørtende støttepasningen. Yann Erik de Lanlay derimot...ikke fullt så mye.

Jeg kunne ønsket ham lykke til i Rosenborg, jeg kunne vist storsinn, men jeg klarer det ikke. Mye fordi jeg vet at han vil være en suksess der, og at overgangen er perfekt for ham. Det vil svi å se ham bli den spilleren han alltid har hatt potensiale til å bli, men aldri ville få ut i Viking. Og så gjør han det i Rosenborg.