Kenneth T. Kjelsnes, Rosenborg-supporter.

Før seriestart hadde vi et håp om at 2015 skulle bli et gullår i Trondheim. Et berettiget håp, etter en flott høst. Men spørsmålene var mange. Er stallen for tynn? Hvem skal score målene? Vil trønderne slå til og gjøre oss stolte? Må vi selge unna viktige spillere for å nå budsjettmålene? Og er det i det hele tatt noen som vil kjøpe noen av våre spillere?Og nå står vi altså her – ved inngangen til høsten. Og vi har fått mange og gode svar. Så la oss gjøre opp regnskap foran det som forhåpentligvis blir en gullhøst.

33 poeng å spille om

Ja, vi skriver forhåpentligvis, selv om de fleste kommentatorer sier at gullet allerede er vårt. Til og med våre motstanderes supportere forteller oss det rett som det er. For vi veit hvor fort man kan spise opp en ledelse i løpet av en høst. Vi har hentet opp mye mer enn sju poeng i jakten på gull før. Flere ganger.

For det er mange poeng å spille om ennå. Så mye som 33 poeng faktisk. Det er akkurat like mange poeng som det er ned til Sandefjord på sisteplass. Vi kjenner vel ikke akkurat på faren for å rykke ned, men det illustrerer poenget: Det er mange poeng å kjempe om ennå.

Og ikke minst veit vi at de kommende ukene betyr så utrolig mye. For nå kommer de avgjørende kampene på rekke og rad.

Revansje

Først ute er Mjøndalen i kveld. Revansjering av en pinlig forestilling utafor Drammen i vår og en cupfinale i potten bør være motivasjon nok.

Ved første øyekast kan cupen virke ubetydelig. Ubetydelig fordi suksess i serien og Europa er viktigere. Og ubetydelig fordi det ikke gir særlig med inntekter eller kvalifiserer oss til europacupspill. Men den interessen og stemningen som en cupfinale bidrar til i hele Trøndelag kan ikke måles i penger eller noe annet.

I serien skal vi møte begge våre reelle utfordrere på kort tid. På hjemmebane. Vålerenga på søndag og Stabæk så fort vi har fått gjort unna en landslagspause i starten av september. Vi ga begge stryk på på bortebane. Seier mot begge vil feie all tvil til side, selv for nervøse trøndere.

Store ambisjoner

Og viktigst: I Trondheim har vi større ambisjoner enn å være best i Norge. Vi vil bite fra oss i Europa igjen. Og med Europa mener vi Champions League. Men vi veit at det er vanskeligere enn noen gang og at vi må bygge stein på stein. Første stein er å kvalifisere seg til gruppespill i Europa League.

Hvor gode Steaua Bucureşti er veit vi vel ærlig talt ikke. Men det vi med sikkerhet veit er at den typen lag må slås om vi skal ha noe i Europa å gjøre.

Så var det de ubesvarte spørsmålene da.

Stramt budsjett

Før sesongen visste vi at vi hadde en førsteellever som skulle kunne måle seg i toppen av Eliteserien. Men bak de første elleve så det litt tynt ut. Ville det være godt nok for en hel sesong? Og det hjalp ikke på at vi mistet kapteinen for resten av sesongen allerede etter en times spill.

Bakteppet for det hele er nok et år med et stramt budsjett, hvor en av forutsetningene for å nå balanse er spillersalg til tolv millioner kroner. Klubbens ledelse brukte hele vinteren på å understreke at det ville bli sparsomt med nye spillere inn i løpet av 2015. For at en spiller skal komme inn må en spiller ut, ble vi fortalt, mens Mix forsvant ut uten å bli erstattet.

Det er derfor med en viss grad av forundering vi har vært vitne til et svært aktivt overgangsvindu i sommer. Vi har bladd opp en god del for å sikre oss De Lanlay, Vilhjálmsson og Lædre Bjørdal, mens kun Strandberg har forsvunnet ut uten at vi har fått igjen noe for det.

Stallen rustet til tre fronter

Nå kan man nesten få inntrykk av at vi ikke er fornøyd. Men det er vi, for all del. Stallen vi har nå er åpenbart langt bedre rustet til å tåle kamp på tre fronter i høst enn det den var for bare et par uker siden.

Og selv om vi ikke kjenner tallene bak overgangene, så kjenner vi at det knyter seg litt i magen likevel. Vi har jo vært her før: Satset stort for å gjenerobre en naturlig plass i Europa, for slik å hente inn mer penger enn vi faktisk brukte, men endt opp med ingenting annet enn røde tall i regnskapet.

Men den åpenbare endringen i innkjøpspolicy er jo også ledsaget av en betydelig endring i markedsverdi på våre spillere. Vi husker diskusjonene vi hadde før sesongen: Hvordan skal vi nå målet om tolv millioner i spillersalg? Vi så for oss at vi kunne nærme oss målet gjennom salg av både Mike Jensen og Pål André Helland.

Dersom de fortsatte like godt som de avsluttet 2014, vel å merke. Resten så vi lite inntektspotensial i, må vi innrømme. Men et halvt år etterpå er vi plutselig i den situasjonen at en russisk klubb vil bla opp nesten hele summen for Jørgen Skjelvik. Den så vi rett og slett ikke komme.

Tvilte på Søderlund

Så lurte vi på hvem som skulle score målene. Vi som tvilte på at Søderlund var i stand til å levere jevnlig med mål gjennom en hel sesong må bare beklage. 18 mål på 19 kamper er formidabelt. Til sammen har vi scora 53 mål – et snitt på 2,8 mål per kamp.

Det er så vidt at Helland ikke innehar andreplassen på toppscorerlista med sine tolv mål (på alt for få starter) og Tobias Mikkelsen har levert respektable sju scoringer. Alt i alt har førsterekka vår i angrep stått for 37 av de 53 målene.

Alt dette mens Fredrik Midtsjø i snitt passerer et halvt motstanderlag hver gang han har ballen, mens evighetsmaskinen Jonas Svensson halser opp og ned (men aller helst opp) høyresida i samtlige av årets kamper, mens Pål André Helland har gjort det til en vane å plassere ballen i krysset, og mens Ole Selnæs slår gjennombruddspasninger vi helst skulle hatt i ramme på veggen.

Barnelærdom

Det er hyggelig å gjøre opp regnskap før vi starter gulljakta i høst. Men regnskap er før. «De viktigste kampene er de du ikke har spilt», er en del av barnelærdommen vår i Trøndelag.

Og de viktigste av de viktigste kampene kommer nå.

Alle mann til Lerkendal!