Søvnig, det var det jeg ble. Da kampen mellom Sogndal og Kristiansund var over, kjente jeg at jeg ble trøtt, døsig og sløv. Endelig, etter nesten to år med ryggen mot veggen, var det omsider mulig å slappe av. Omtrent hver eneste kamp siden april 2014 har vært helt avgjørende. I hele fjor måtte Brann vinne for å unngå nedrykk, i hele år har de vært nødt til å vinne for å sikre et opprykk. I fjor gikk det galt, i år gikk det den rette veien.

Det er så befriende å ikke være nervøs, ikke ha hjertet i halsen eller kniven på strupen, det er så deilig å ha Brann tilbake i eliteserien. Det er som å komme hjem etter en lang og krevende reise.

Tusen takk til Eirik Bakke og Sogndal. Dere var der for oss da vi trengte det som mest. Det skal vi aldri glemme.

I dag er det forresten akkurat åtte år siden Brann ble seriemestere. 22. Oktober 2007 vant Viking 2-1 over Stabæk. Det betydde at all teori var feid til side, ingen kunne ta Brann igjen. Det var et uvirkelig og fantastisk øyeblikk. Den gangen trodde vi at det var starten på en ny æra. Brann skulle gjenta bedriften, de skulle stabilisere seg som et topplag, og de skulle jevnlig delta i Champions League.

Slik skulle det ikke gå. Før året var gått hadde Brann knekt ryggen, forspilt alle sine sjanser og sløst bort millioner av kroner.

Etter det ble det bare verre.

Uten at Brann forsto alvoret. Brann var tross alt Brann — en storklubb, var de ikke? De trampet rundt som en elefant i et porselenhus og mistet, i den lange gullrusen, ydmykheten. Den helt essensielle egenskapen som all fremgang er tuftet på. Når en så stor klubb som Brann skal få ansatte, medlemmer, supportere, sponsorer, samarbeidspartnere, investorer – kort sagt en hel by – til å trekke i samme retning, så må de opptre med ydmykhet. De må lytte til sine omgivelser, lytte til hverandre, stå ved valg man har tatt, og ikke bruke penger som man ikke har.

Det gjorde ikke Brann da.

Men det tror jeg de gjør nå. Hele klubben opptrer med en ydmykhet som jeg ikke kan huske at vi har sett tidligere. Det er fortsatt en storklubb, men nå bruker de ikke penger de ikke har, de legger ikke meningsløse og urealistiske femårsplaner, de lytter til hverandre, og de tar sitt publikum på alvor. De har fortsatt en vei å gå, men de er på vei til å bli folkets klubb.

Nye Brann har forstått at fester ikke kan forskutteres, lønninger må ha et tak og at hardt arbeid er det eneste som nytter. Etter at opprykket var klart var noen av de første ordene til Lars Arne Nilsen: ”Det er nå jobben begynner”.

Han har virkelig forstått det. Brann har til tross for en problematisk sesong tatt steget opp i eliten, men det er bare et steg på veien mot hovedmålet, som er å etablere seg som en toppklubb – og veien dit er lang og krevende.

Som vi alle vet er ikke dette laget ferdig utviklet. Per dags dato er det ikke godt nok til etablere seg i eliteserien. Det må forsterkninger inn – utvilsomt –, men først og fremst må det gjøres en jobb på treningsfeltet. Et arbeid som Lars Arne Nilsen gleder seg til. Nå skal endelig få tid til utvikle sin fotballfilosofi, få tid til å trene spillerne opp, og lære dem sunne og profesjonelle holdninger.

22. oktober 2007 ble begynnelsen på en kollaps. 21. oktober 2015 tror jeg blir begynnelsen på Branns oppstandelse.