Sportssjef Rune Soltvedt hadde tørket tårene. Daglig leder Vibeke Johannesen hadde begynt å puste tilnærmet normalt igjen. Materialforvalter Raymond Sanden hadde delt ut bamseklemmer til alle som kom i hans vei, journalister inkludert. Spillerne hadde vært der et par timer allerede, opplevd dramaet sammen. Men han vi må kalle hovedpersonen, mannen som kom inn på et av Brann-historiens absolutte bunnpunkt, han som har sørget for en forvandling, han var ikke å se.
Ikke før klokken nærmet seg halv ti, og sognehjelpen var fullført for lengst. Da steg Lars Arne Nilsen inn i korridorene på Brann Stadion. Med bestemte steg gikk han rett i garderoben, samlet spillere og støtteapparat. Noen minutter senere kom de ut, hele gjengen. Samlet seg i en stor ring foran det ventende pressekorpset, og hylte det de var gode for.
"Chechekola. Chekofisa ...!"
Slik ser et opprykkslag ut, slik høres de ut. Teksten i dette faste seiersropet finnes neppe nedskrevet mellom to permer. Men det har eksistert i Brann i årtier, og det kommer trolig til å være der om mange tiår også.
- Jeg føler mest lettelse. Gleden kommer nok etter hvert.
Brann er tilbake i Tippeligaen
Et ujålete opprykk
Ville være for seg selv
Når denne første felles jubelen hadde stilnet, kom Lars Arne Nilsen endelig bort til pressen.
— Vi er tilbake, vi er der vi skal være, konkluderer han med et smil.
Han hadde sittet og sett Sogndal-Kristiansund helt for seg selv. Da BT snakket med sønnen, Sivert Heltne Nilsen, viste han et bilde faren hadde sendt til ham som MMS. Trener Nilsen satt i et mørkt rom der bare en dataskjerm med kampen fra Fosshaugane lyste opp.— Det var så viktig, dette. Jeg ville være for meg selv, forklarer sjefen selv.
- Får vi bank nå?
På spørsmål om alkoholforbudet oppheves, svarer han ganske enkelt at "i kveld skal vi feire". På spørsmål om han nå kan bekrefte at han fortsetter som Brann-trener, roper han spøkefullt på sportssjef Rune Soltvedt. En Soltvedt som var med helt fra starten var 2015, og var meget sentral da det så aller mørkest ut. I slutten av mai, i Levanger i Nord-Trøndelag, da Brann tapte 1-4 mot et lag bergensere flest knapt hadde hørt om før sesongen.
— Det var da vi fikk bekreftelsen på hvor ille det sto til, sier Soltvedt.
— Jeg sto med Erlend Hanstveit på et tak på tribunen og lurte på hva som kom til å skje når dommeren blåste av. Det var ganske mange Brann-supportere der, og jeg tenkte som så: Kommer de til å banke oss nå eller kommer vi til å gå klar?
Mannen er seriøs, tørker nok en gledeståre.
— Måten supporterne støttet spillerne da de kom bort, var helt fantastisk, men det var også nesten det mest smertefulle jeg har vært med på i Brann-historien. Dagen etter måtte vi takke av med en fantastisk fin fyr i Rikard, og så skjedde tingene veldig fort. Vi ansatte Lars Arne, det var ekstremt viktig å få ham inn så fort som mulig. Vi var så skakkjørte, sier Soltvedt.
- Pur glede
Resten er en gledeligere historie, og godt er det. Ikke minst for daglig leder Vibeke Johannesen, som aldri har lagt skjul på hvor kritisk nok et 1. divisjonsår ville vært for Brann.
— Jeg har kjent en enorm spenning fordi jeg vet hvor mye det betyr. Men akkurat nå er det bare pur glede, sier Johannesen.Hun satt på akkurat samme sted på Stadion og fulgte Mjøndalen-Brann i fjor.
— Det er veldig spesielt. Jeg tenker på hvor mye vi har vært gjennom, sier hun før hun haster videre på en ny klemmerunde.
Spillerne syntes det var helt greit å rykke opp uten å spille selv.
— Det er helt okei. Vi har en vanvittig god følelse nå. Vi har jobbet hardt lenge, og det er vanvittig deilig å få belønningen vi har fortjent, sier Sivert Heltne Nilsen.
Se høydepunktene fra Sogndal-Kristiansund: