Leicester er seriemester:
Historisk seriegull til Leicester - Tottenham rotet bort gulldrømmen
De skulle rykke ned. Claudio Ranieri skulle være en underlig nødløsning etter at Nigel Pearson hadde reddet klubben fra et sikkert nedrykkki fjor før han måtte forsvinne ut porten.
Midtstopperne skulle være for treige, backene et risikoprosjekt, den sentrale midtbanen skulle være uten nødvendig duellkrafti en så fysisk sterk liga. Vingene var tekniske, men vel uten særlig framdrift?
Og spissene hadde dokumentert at de kunne score mål, men det var på et lavere nivå.
Alt, absolutt alt, var feil. Alt absolutt alt, ble riktig.
Ti kamper uten tap
Claudio Ranieri sjarmerte alle fra dag en med sin naturlige vennlighet og sjarm. Det vi ikke ante var at den andre siden av den sympatiske mannen er manageren med et helt livs erfaring fra toppklubberi toppligaer, en taktisk velutviklet mesterhjerne med evne til å sette sammen et lag der alle brikker passer perfekt.
Leicester tok gullet: Her er syv andre idrettsbragder som verden aldri glemmer
Det ble rapprtert om harmoni og trivsel internt gjennom sommeren. Hva så? Det sier alle før det er spilt en kamp, og før noen konflikter rekker å oppstå, før noen rekker å skuffe. Så startet ligaen, med et brak.
Ubeseiret de seks første rundene, med tre seiere og tre uavgjorte. Så kom Arsenal på besøk, og skjøt fem baller inni nettet bak Kasper Schmeichel. Det var jo det vi visste, alt hadde vært et blaff.
Men gode lag slår raskt tilbake. De beste slår tilbake umiddelbart. Leicesters svar var ti kamper uten tap! Kanskje var det førsti desember vi begynte å ane at noe stort kunne være i gjære.
Å slå årets utgave av Chelsea er kanskje ikke et underi seg selv, men det varda de vant 2-1 rett før jul og sendte Jose Mourinho uti arbeidsledighet, at stadig flere våget å tenke tanken på at dette kunne bli noe stort.
Ligatittel? Selsvagt ikke. De ville måtte stille segi køen bak de aller største , de rikeste, de med de store navnene og profilene, med managere som var vant til å vinne.
Slik ble det ikke. Heldigvis.
Det siste er naturligvis en subjektiv påstand. Jeg vet likevel at jeg har mange med meg når jeg tillater meg å juble over at det er mulig.
Den største sesasjonen i moderne historie
Fotballverdenen er stadig mer sementert i de ulike toppligaene. Avstanden mellom de rikeste og de nest rikeste har blitt stadig større. Så stor at mange har ment at mye av sjarmen med toppfotballen har blitt redusert.
Derfor er denne sensasjonen så mye mer enn Leicesters triumf. Det er også fotballens.
Det er en håndsrekning til alle outsidere, til alle som innerst inne har fortalt seg selv at det ikke er mulig å bli bedre enn best av de nest beste. Det ER mulig, hvis alt gjøres riktig.
Det har Ranieri åpenbart gjort. Han skal selvsagt ikke ha æren alene. Det krever han da heller ikke. Han deler den mer enn gjerne med et han kaller «sine egne sønner».
Riyad Mahrez, Jamie Vardy og N'Golo Kante har fått mye omtale og ære. Det fortjener de. Triumfen er likevel de ukjente heltenes ære, alle som uselvisk og lojalt har gjort sin egen jobb til fingerspissene uten å mukke.
Gratulerer av hele hjertet til klubben som har stått for den største sensasjoneni moderne historie.
Tjærnås om CL-semifinalene: - Nå er det tid for underholdning