Fotballekspert Lars Tjærnås

De første to kampene av semifinalene er ofte preget av forsiktighet. Det er rett og slett for kostbart å slippe inn mål, særlig for hjemmelaget i og med at bortemål teller dobbelt hvis lagene star likt etter to kamper.

Det gjør at vi sjelden får noe fyrverkeri av kamper fordi alle vet at å blottlegge seg gir motstander kontringer – kontringer som utnyttes nådeløst av så gode spillere som deltar på dette nivået.

Derfor fikk vi 180 minutter med kun én scoring totalt på de to kampene (Atlético-Bayern 1–0 og Man City-Real Madrid 0-0). Hjemmelagene var opptatt av å holde laget i balanse, bortelagene er godt fornøyd så lenge de ikke slipper inn mål, og kan i de fleste tilfeller leve greit også med ett baklengs.

Nå er det tid for underholdning. Returkampene blir nesten alltid annerledes, og mer åpne.

Slik gikk det forrige uke:

Havnet i fella

Pep Guardiola overtar Manchester City fra sommeren. Det tenker han lite på nå. Han har en jobb å gjøre med Bayern München som møter Atlético Madrid

Bayern München havnet, som så mange lag før, i Diego Simeones "football-felle". Atlético Madrids kollektive forsvarsspill, aggressivitet, forflytninger, duellstyrke og klokskap holdt stand også mot et av klodens aller ypperste offensive mannskaper i første kampen. Dessuten gjorde de mer enn det.

Saul er det beste eksempelet på hva Simeone har greid å bygge hos laget sitt sør i den spanske hovedstaden. 21-åringen er oppdratt i egen klubb, lånt ut en sesong til byrival Rayo Vallecano for å modnes, før han nå er I ferd med å bli superstjerne.

Hans scoring, som var kampene eneste i Madrid, ga enkelte assosiasjoner til Maradona og Messis kunstverk der han danset seg gjennom "halve München" før han fullførte verket.

Det mest imponerende er likevel at uansett hvem Simeone setter inn holder byggverket like solid stand. Står de imot det trykket de kommer til å møte i München, betyr det også at Guardiola forlater tyskerne som en slagen mann.

Vinn eller forsvinn

Trener du Bayern blir du evaluert etter ett kriterium: Du skal vinne Champions League. To av to forsøk for spanjolen har endt nettopp i semifinaler – mot nettopp spanske lag. For to år siden var det Real Madrid som var bremsekloss, i fjor var det Gauardiolas eget Barcelona.

Nå er det siste mulighet. Skal de benytte den må stjernene skinne.

Manuel Neuer, Philipp Lahm og Thomas Müller har vunnet alt som kan vinnes. I hvert sitt ledd er de "offiserene" som må dra med seg resten til noe ekstraordinært.

Det ordinære holder nemlig ikke mot Diego Simeones fotballhode – og hans lojale gjengs arbeidsmoral.

Får større kontringssjanser

Nå går det selvsagt an å hevde at i og med at det endte 0–0 i Manchester mellom Manchester City og Real Madrid er utgangspunktet og innstillingen den samme: Hold nullen så lenge som mulig. Jeg tror likevel ikke det blir sånn – av minst én årsak.

Hjemme på mektige Santiago Bernabéu ligger det i kulturen at de helhvite ikke skal bøye nakken for noen. Å kontrollere en kamp ved å tillate motstander å styre den er greit, kun hvis du først har scoret det nødvendige antall mål selv.

Derfor kommer vi til å se et hjemmelag som kaster forsiktigheten over bord fra start, og med det gir bortelaget større sjanser til å kontre. Er det risikabelt? Definitivt, særlig når et par av navnene som kan stå bak de kontringene heter Sergio Agüero og Kevin De Bruyne. Derfor blir tre ting avgjørende for Real Madrid:

Offensiv markering, det vil si at de spillerne som ikke deltar I angrepene ligger I riktige posisjoner slik at kontringene ikke blir effektive

Angripe City bredt i banen, så det i verste fall er lang vei til eget mål hvis ballen mistes, og de får "strukket" motstanderne

Få Cristiano Ronaldo friskmeldt.

Det siste er viktigst. Akkurat nå er trolig hverken trener Zinédine Zidane eller Ronaldo laget viktigste brikke. Det er fysioterapeuten.