Strømsgodset og Ronny Deila leder ikke eliteserien fordi de har så mange klokere ideer om fotball enn alle andre, men fordi de våger å bruke dem i praksis.

Et årvisst syn på La Manga for oss som følger lagene i kamper og treninger der: Alle terper mer eller mindre på igangsettingsspillet, hvordan de skal spille seg ut på egen halvdel, enten fra keeper eller fra bakre firer.

De aller fleste våger å teste det ut i turneringene der nede, med blandet hell, men med tro på at dette er et virkemiddel som skal gi en ekstra dimensjon til å skape overtall og rom mot et forsvar i balanse.

Noen måneder senere. De fleste har blitt møtt av hverdagens realitetsorientering. Dårlige vårbaner der det er naturgress, et ferdighetsnivå blant spillerne som ikke har kommet dit en forventet, og aller mest kravet om raske resultater.

Jeg forstår trenerne. Jeg har opplevd det selv. Det er lett å la begivenhetene være «på topp av deg»-ikke omvendt. En spiller den type fotball som en tror betaler seg for å oppnå det alle trenere til sist lever av-poeng.

Midt oppi dette har Ronny Deila og Strømsgodset også stått, og står fortsatt.

Å tro at han praktiserer som han gjør uten at han mener det betaler seg er å undervurdere mannen. Når han både snakker om, og lever ut, et konsept for spillerutvikling vet han selvfølgelig at å utvikle hver enkelt spiller utvikler laget. Fotball er både 1x11 og 11x1, begge deler har en gjensidig innflytelse på hverandre.

Paradoksalt har et av Godsets viktigste suksesskriterier trolig vært mangelen på ressurser. Med begrensede midler følger en større tålmodighet fra omgivelsene, og en større forståelse for at veien tar tid, og at den inneholder motbakker og svinger underveis.

Strømsgodset har gått bakkene og tatt svingene når de har kommet. Fått smeller-resit seg opp og gått videre. Og utviklet sitt konsept. Det har gitt dem det klart mest definerte og beste igangsettingsspillet i landet.

Der mange andre reagerer på et høyt press mot seg med å velge trygghet som middel velger drammenserne fortsatt risiko både med og uten ball. Det kan de gjøre av to grunner:

  • Intens terping over tid har gitt gjenkjennelighet og trygghet.

  • Ferdighetene med ball hos de som er involvert har blitt god nok til at de kan gjøre det.

Så hva gjør de i denne fasen i praksis?

  • Involverer keeper når det er nødvendig. Mange lag "glemmer" keeperen som en spiller som alltid er et angrepsvåpen fordi han alltid er i støtte til ballfører og ofte har god vinkel til mange.

  • Splitter opp midtstopperne med god avstand slik at de spiller ut en enslig spiss som setter dem under press.

  • Flytter den midterste midtbanespilleren dypt i banen nesten helt ned til stopperne når motstander presser med to for å beholde overtall.

  • Flytter begge backene høyt i banen slik at motstanders kantspillere får et dilemma. Føler de backene skapes ekstra rom for at en stopper kan gå fram med ball. Følger de ikke vinkles pasningen tidlig ut.

  • Legger indreløperne relativt bredt slik at de ofte blir rettvendte eller sidevendte hvis de blir spilt opp på.

Alt dette er ikke vanskelig å tenke seg til, men krevende å praktisere med suksess. Alt dreier seg om en sentral vurdering. Risiko -gevinst. Gevinsten er å skape overtall høyt i banen ved at en passerer ett eller to pressledd med ball.

Dessuten sørger en for at motstander må løpe mye etter ball-og blir slitne. Det er ikke tilfeldig at Godset kun har scoret fire mål den første halvtimen av kampene , der motstander evner å være kompakte og aggresive. Og like lite tilfeldig at de scorer flest av alle det siste kvarteret før pause, og veldig mange etter hvilen.

Vi så det ekstremt tydelig mot FFK. Endringen fra før— til etter pause var av det markante slaget. Balltempoet ble skrudd opp ved at antall touch per spiller ble færre. Bevegelsene uten ball kom i forkant av- ikke etter pasning. Og . Det var flere som beveget seg samtidig.

Noe av det aller mest kompliserte i fotball er samtidige bevgelser som angriper flere rom. Godsets siste 45 minutter fredag var av en sånn karakter at jeg tok meg selv litt i å lytte etter om det ble kommunisert på norsk rundt meg der jag satt på kommentatorplass, for det hørte hjemme i en annen liga. Ja, jeg vet motstanderen ikke het hverken Barcelona eller Bilbao, men måten en angrep rom bredt i banen på var forbilledlig. Kantspiller løp inn i banen, spiss truet bakrom, og backene kom i det rommet kanten hadde forlatt-i nøyaktig riktig tidel-gang etter gang.

Og der Godset fortsatt har stort sett alt å lære av f eks Barcelona kunne de faktisk lære bort noe også denne omgangen. Kvaliteten på innleggene og bevegelsen foran mål var eksemplarisk. 3 suverene scoringer etter innlegg og flere skapte sjanser var belønningen, fortjent nok.

Er alt «skyfri himmel» med dette laget? Langt i fra. Det er flere faktorer som må forbedres for først å sikre gullet i ligaen, og for å ta neste steg: Bli konkurransedyktige i Europa.

  • Razak Nuhu er god offensivt, men forsvarer seg tidvis elendig kollektivt i forhold til de andre i bakre firer.

  • Den sentrale midtbanen er ballsikre og kreative, men kan bli litt for like og sliter av og til med å flytte beina samlet og raskt nok defensivt.

  • Fortsatt er bevegelsen rundt Peter Kovacs litt for tilfeldig de (få) gangene de velger langpasningene opp på han som et virkemiddel.

  • Returløpene etter egne dødballer er av og til "sløve", og kunne kostet dyrt ifør pause mot FFK.

Men: Dette er alle sammen faktorer som står et stykke ned på den prioritetslista som Deila jobber etter. På mange måter skal norsk fotball være takknemlige for det. Alle lag som utfordrer vårt «normale» tankegods bidrar til å utvide synsvinkelen for oss alle.

For Godset selv har tålmodigheten, staheten og terpinga gitt et særs behagelig synsvinkel i øyeblikket-med god utsikt til gull.