RANHEIM — BRANN 0-0:Nei, selvfølgelig er ikke ett poeng mot Ranheim noe å rope hurra for. Spillemessige var det også så som så. Sjansene var få, innleggene elendige og balltrillingen uendelig. Det er forståelig at noen supportere murrer og er oppgitt over poengtapet.
Brann tangerte IKKE klubbrekord mot Ranheim.Les hva som skjedde her!
Jeg er imidlertid ikke i denne misfornøyde supporterkategorien. Nei, jeg er ikke syk. I dag velger jeg heller å se på det litt større bildet, og det forteller meg at Brann har spilt elleve kamper på rad uten tap. Det er imponerende, uansett hvilken divisjon man spiller i.
Se høydepunktene: Her burde Kristoffer Barmen avgjort kampen.
Kampene på nivå to er alt annet enn lett. På motstanderhalvdelen står det som regel en gjeng som drømmer om seier mot Brann. De kan gjerne tape for Hødd, Sandnes Ulf og Sogndal, men helst ikke mot storlaget fra Bergen. En trepoenger mot Brann klinger bedre enn alle andre seiere i 1. divisjon.
Brann-børsen mot Ranheim: "En praktfull finte. Det var det hele."
Det er dette som er hverdagen til Brann. Det er dette de møter helg etter helg , spesielt på bortebane, og da ofte på kunstgress: Toppmotiverte spillere som hiver seg inn i hver eneste duell med dødsforakt, lag som spiller dypt og kompakt, og som kan kunsten å ødelegge enhver tendens til fin fotball.
Likevel har Brann altså samlet 23 poeng på de elleve siste kampene. Det er en poengsum som kun Kristiansund kan matche.
Ikke glem hvilken skrekkelig start Brann hadde på sesongen. Elendigheten materialiserte seg i all sin uhygge forrige gang Brann var i Trøndelag, den gangen da de møtte Levanger. Spillet var da uten samhandling, og spillerne var blottet for alt som heter selvtillit. De løp rundt uten mål og mening, kjeftet på hverandre og så ikke ut til å trives. Å spille fotball var et ork.
At Brann noen måneder senere besitter en harmonisk spillergruppe som kjemper om opprykk, må nesten karakteriseres som et mirakel.
Selv om de ikke fikk til all verden mot Ranheim, så var det likevel en helt annen trygghet i laget enn da de møtte Levanger. Det var aldri fare for en kollaps. Dette laget støtter hverandre, de løper noen mil lengre, og de nekter å tape.
Det litt større bildet forteller meg også at Brann har en litt enklere veien inn mot sesongslutt enn sine konkurrenter. Det gjenstår seks kamper. Fire av dem skal de spille på hjemmebane, fem av dem skal de spille i Hordaland. Ingen av de resterende kampene blir i utgangspunktet enkle, men det er kun bortekampen mot Kristiansund som det blinker fare på.
Mot Ranheim var igjen den defensive jobbingen upåklagelig. Brann forsvarte seg med kløkt, duellstyrke – og flaks. Flaks, dette ekstra elementet som ikke er så tilfeldig fordelt som mange tror. Lag i medgang opplever det ofte, mens lag i motgang aldri ser snurten av det.
Fremover på banen var det ikke like oppmuntrende. Rennie hadde en pangstart i den røde trøyen. Nå ser han ut til å ha sovnet hen. Steffen Skålevik Lie løper og løper, men er likevel lite involvert i spillet. De offensive bidragene fra midtbanen var heller ikke mye å skryte av. Kanskje er det på tide at Lars Arne Nilsen gjør en endring eller to.
Hva tror du?
Last ned Ballspark-odcasten i iTunes.
Eller hør på den i vinduet under:
Leciejewski har holdt nullen i fem av åtte
Selvkritisk Barmen etter 0-0: - Jeg burde avgjort