Vi fikk finanskrisa i trynet og kunstgressbaner i gave. Det har vært med på å gi oss et U 21-landslag å være stolte av. Når vi dessuten har fått et A-landslag som står fram som en dønn ærlig og herlig arbeidsgjeng, ble dette en vidunderlig kveld for norsk fotball.

La det være sagt først. Jeg har vært blant de mange som har vært kritisk til unge norske spilleres ferdigheter sammenlignet med de vi ynder å sammenligne oss med: De beste. Jeg mener at mange år uten sluttspill for aldersbestemte landslag, og det faktum at de aller aller fleste unge norske spillere som har prøvd seg ute i større ligaer har blitt sendt hjem som B-post har gitt rett i det. For det har vært noen traurige sesonger for norsk fotball målt mot det eneste parameteret vi skal bruke som målestokk, internasjonale resultater for klubber og landslag.

Samtidig har jeg gjentatte ganger påpekt at jeg tror bunnen ble nådd for et par sesonger siden, av flere grunner.

Det aller viktigste er at en kombinasjon av klubbenes selverkjennelse og finanskrise gjør at vi nå stiller både et U 21 og til og med U 19-landslag der de aller fleste spiller fast på høyeste nivå i hjemlig liga. Du skal ikke lang tid tilbake for å finne at stammen i disse lagene satt på benken Norge rundt. Betydningen av matching på høyt nivå skal aldri vurderes høyt nok.

Satsing

Samtidig ble det for noen år tilbake startet en relativ massiv satsing på anlegg, særlig på kunstgress. Vi er ikke i mål. Særlig i storbyene er det langt igjen. Men vi er langt bedre rustet enn tidligere til å gi de unge som starter med fotball en mye bedre opplevelse av mestring og trivsel med et underlag tilpasset den idretten de bedriver i forhold til det forrige generasjon hadde til rådighet.

80 tallet har vært et mørkt tiår for rekrutteringen til norsk fotball. Sevsagt er det unntak, men vi ser en markant bedring hos spillere født i neste tiår når det gjelder individuelle ferdigheter. Vi har flere gode årganger som nå er på vei opp.

Likevel, dette skal foredles og settes sammen med kløkt. Det har apparatet rundt vårt U 21-lag gjort. De har våget å fronte egne ideer, tatt et oppgjør med mangelen på en toppidrettskultur de mente fantes i troppen, og formet et spill der relasjoner offensivt mellom mange gode enkeltspillere har gitt resultater. Per Joar Hansen og Tor Ole Skullerud fortjener store gratulasjoner og all honnør for jobben de har gjort. Nå venter belønning.

Ikke sluttspill

I løpet av de åtte årene jeg var trener for aldersbestemte landslag opplevde jeg aldri sluttspill, bare å være nær. Men jeg opplevde hvor kolossalt mye læring den enkelte spiller opplevde i løpet av 90 minutter mot verdens beste lag. Spanias tre spillere i mellomrommet vi måtte forholde oss til, Brasils vinger med et arsenal av finter som våre backer aldri var i nærheten av å møte noe annet sted, Tysklands fysikk, som ga duellspillet en ny dimensjon.

Nå skal en ny generasjon oppleve alt dette — i høykonsentret format. Et sluttspill med de åtte ypperste nasjonene i Europa vil gi den kommende generasjonen en opplevelse og en læringseffekt som vil berike norsk landslagsfotball i lang , lang tid.

Og du store verden for en prestasjon som sendte oss til Israel. Totalt blottet for respekt og fulle av energi kjørte vi over et fransk lag med enkeltspillere som opptrer på de største arenaer og ligaer i verden. Det var mektige 90 minutter i Dammen, selv om jeg satt med helsvett trøye siste minuttene.

Der U 21 imponerte på alle måter, imponerte A landslaget vårt for andre gang på fire dager først og fremst på to ting.

Havnet under

For syvende gang på rad scoret motstander først. Statistisk skal det da være nesten 80 % sjanse til å tape kampen målt over tid i store ligaer. Det har heldigvis denne gjengen sluttet å tenke på etter at de falt sammen etter baklengsmålet på Island.

Etter det har de nå tatt sju poeng på tre kamper, selv om vi har blitt tvunget til å snu en kamp. Det vitner om en moral som har satt seg i ryggraden i en ærlig arbeidsgjeng som fortsatt mangler en del, men som nå stadig er i vekst.

De siste dagene har nemlig blitt et vendepunkt for den gløden og intreessen som en ganske god stund nå har vært fraværende blant en opinion som stadig oftere har tvilt på denne generasjonen. Den tvilen har de selv sørget for å dempe med to prestasjoner som har varmet lengst inn i hjertet på oss som har lengtet etter nye høytidsstunder med Drillos mannskap.

Modig

Sjefen selv har vært modig nok til å ta den fornyelsen laget trengte. De unge spillerne som har kommet inn har tilført gruppa mye, først og fremst en uredd energi, og også de med en ballbehandling som er overlegen flere av det de mer modne viser fram.

Dessuten har vi strammet opp dødballene, godt regissert av Ola By Rise. Vi er helt avhengige av å være bedre enn alle motstanderne i denne delen av spillet, og nå er vi det.

Så lar vi fag og analyse ligge. Denne kvelden skal nytes for alt den er verdt, og for alle som fortjener det. Det var en kveld for hele norske fotballfamilien,en kveld vi har ventet på.

Da er det lov å drømme litt om Brasil 2014. Israel 2013 slipper vi å drømme om. Det er en realitet.

Få siste sportsnytt rett på din Twitter-konto. Følg 100% Sport