«Laget som reddet Island fra seg selv»

REYKJAVIK: Det har ikke vært lett å være islending de siste åtte årene. Finanskrisen som savner sidestykke i historien, og det vanskelige oppgjøret som fulgte, førte til at vi har kranglet innbyrdes om alt og ingenting nesten uten stans.

Offentliggjøringen av Panama Papers, som avslørte at hundre rike islendinger – blant dem statsministeren – eide milliardverdier i skatteparadiser, gjorde ikke akkurat situasjonen bedre. Middelklassen samlet seg til historiens største demonstrasjon foran Alltinget, og den tvang frem så vel statsministerens avgang som en regjeringskrise det var vanskelig å se noen løsning på. Såret i Islands sjel så ut til å bli dypere, i stedet for å gro.

Har du fått med deg analysen til Lars Tjærnås?

Så stor er muligheten for et nytt Island-sjokk.

Men så startet fotball-EM.

Motvind og mørke

Først må vi spole litt tilbake. Rett før tusenårsskiftet innså vår lille øystat at vi neppe ville gjøre mye til suksess i fotball ved å spille på grusbaner i motvind og mørke åtte måneder i året. Derfor vedtok man å bygge ti innendørshaller og et 30-tall kunstgressbaner. Samtidig satset man på å utdanne trenere. Selv de yngste spillerne trenes nå som regel av voksne som har tatt UEFAs A— eller B-lisens.Gevinsten lot vente på seg. I flere år fortsatte det islandske landslaget å få til fint lite på banen. Men så, under kvalifiseringsrunden til U21-EM, sommeren 2011, kunne man se de første tegn til at frøene man hadde sådd var i ferd med å spire. Det islandske laget vant kamp etter kamp, og sikret en plass i sluttspillet.

Gir svensken æren for Islands suksess:

Nils Johan Semb: - Island hadde ikke vært i EM uten Lagerbäck

Den gylne generasjonen

Guttene på dette laget, hadde vokst opp med bedre baner, bedre trenere og høyere ambisjoner enn sine forgjengere. Nesten alle på dette U21-laget har siden spilt A-landskamper for Island. Blant nøkkelspillerne var Gylfi Sigurdsson, Aron Einar Gunnarsson, Birkir Bjarnason, Jóhann Berg Gudmundsson og Kolbeinn Sigthórsson. Og selv om de ikke gjorde det særlig godt i sluttspillet i Danmark, skjønte de fleste at disse spillerne var spesielle. Den gylne generasjonen i islandsk fotball var i ferd med å bli født.

Samme sommer tok Lars Lagerbäck over landslaget. Han var den første utlendingen som trente Island siden hans landsmann, Bo Johansson, trakk seg 20 år tidligere. Lagerbäck bygget opp laget sitt rundt de unge lovende. Han lot dem spille sammen med værbitte, hardbarkede menn som Kára Árnason og Ragnar Sigurdsson, og skrudde sammen en velsmurt 4-4-2-maskin som ikke har hatt et eneste feilslag siden. Spillerne hadde enorm respekt for svensken, og han lærte dem en profesjonalitet og en disiplin man ikke hadde hatt før.

Historien om den «skremmende» Island-klappen stammer fra Skottland

Under kvalifiseringen til VM i Brasil i 2014 spilte islendingene seg helt til playoff mot Kroatia. Men der endte også drømmen med et forsmedelig tap på bortebane – og mange trodde at Island hadde gått glipp av sin eneste sjanse til noen gang å kvalifisere seg til et mesterskap.

De tok feil.

Best på stygg fotball

Island trengte ingen play-off-kamp før årets EM. De slo til og med Nederland to ganger, og sikret seg dermed retten til å spille i Frankrike. Likevel var det ingen som turte håpe på at laget ville gjøre det stort i mesterskapet. Alle eksperter var enige om at Island hadde dårligst kvalitet av alle EM-lagene.

Men «kvalitet» kan være så mangt. Kvalitet er for eksempel å følge en plan til punkt og prikke, uansett hva som skjer. Kvalitet er å ha klokskap og tålmodighet nok til å styre utviklingen av en kamp selv om man bare har ballen 30 prosent av tiden. Kvalitet er å gjøre opp for manglende fart og teknikk ved å utnytte hver enkelt spillers styrker til det aller ytterste. Kvalitet er å knytte så sterke bånd til lagkameratene sine at hver og en av dem er villige til å flytte fjell for hverandre. Kvalitet er å være nære venner, ikke bare en gjeng som spiller på samme lag.

Det islandske landslaget spiller kanskje en annen fotball enn det som blir verdsatt i dag. Men ikke noe lag i verden spiller så fullkomment stygg fotball så godt som de gjør.

Hvert tolvte år

Suksessen i Frankrike har forandret islandsk fotball i overskuelig fremtid. Nå har alle hørt om Island og dets landslag. Verdien på spillerne kommer til å øke – og respekten for dem likeså. Alt er forandret.

De islandske guttene har ikke bare spilt seg inn i verdens hjerter: De har også forandret sitt eget land. Vi krangler ikke lenger, for vi snakker ikke om noe annet enn fotball. Og akkurat dét – fotball – er alle enige om.

Disse guttene har fått det islandske samfunnet til å fungere igjen. De har fått nesten ti prosent av landets innbyggere til å reise til Frankrike for å heie – og i skrivende stund prøver ytterligere ti prosent å finne et fly til Paris og billetter til kvartfinalen. De fikk tusener til å samle seg på torgene for å se kampen på storskjerm, og utløste nasjonaldagsstemning i gatene da de vant. Sist lørdag valgte Island en ny president. Det første han gjorde, var å se laget spille mot England.

I flere år har vi lett etter en medisin som kunne helbrede skadene på landet vårt. Vi fant den i fotballen. Dette lille, modige, ærlige, tøffe, hederlige – men bittelitt stygge – laget er blitt til en samlende kraft for en hel nasjon. Det har reddet Island fra seg selv.

Men eventyret er ikke over. Hverken laget eller landet har fått nok. På Island tror nå alle at vi kan bli europamestere. Historien har vist at det skjer noe helt spesielt i EM hvert tolvte år. I 1992 var det Danmark. I 2004 var det Hellas.

I 2016 blir det Island.

Teksten er oversatt fra islandsk av Kristjan Molstad.