Vi fikk en ny rapport, nye avsløringer, nye uttalelser fra folk som sier de er forferdet.

Ja, forferdet er vi alle. Det har vi vært i årevis. Og derfor glir den siste WADA-rapporten bare inn i serien av såkalte dopingsjokk – som for lengst har sluttet å være sjokk.

Idrettskrim

Den bekrefter det som allerede er avslørt om dopingen i friidrett. Men den går også videre.

WADA-leder Dick Pound hevdet at ikke bare russiske ledere, men at IAAF (det internasjonalt friidrettsforbundet) selv visste hva som foregikk. Ikke bare det, den øverste ledelsen i forbundet, anført av president Lamine Diack, deltok selv i arbeidet med å dekke over dopingen.

IAAF forsinket, trenerte, misledet og tåkela. De brukte alle triks i boken for at dopingen ikke skulle bli kjent. De hadde jo så mye å forsvare. Ikke bare idrettens anseelse, dette uttrykket som blir klammere og klammere, men helst egne posisjoner, egne inntekter, eget luksusliv.

Stikkord: Korrupsjon, bestikkelser, løgner.

Og derfor handlet en egen del av WADAs pressekonferanse torsdag om kriminalitet, ikke bare doping, som er organisasjonens arbeidsområde.

Som i FIFA

Men vi ble ikke overrasket over dette heller.

Aftenpostens sportskommentator Ola Bernhus.

Har vi ikke sett alt dette før, ganske nylig? Jo, vi kunne ha byttet ut IAAF med FIFA (Det internasjonale fotballforbundet) og satt inn noen andre navn. Og vi kunne ha trodd det var den samme saken.Idretten passer perfekt til slikt. Den er full av penger, den styres av resultater og resultater kan manipuleres.

La dem holde på?

Det er snart så man begynner å forstå dem som bare trekker på skuldrene, sånn er idretten blitt, de er dopet alle sammen.

Kanskje noen sier, i ren oppgitthet. La dem dope seg, idrett er ikke rettferdig likevel. Vi godtar at konkurranser avgjøres av utstyret, av forskjeller i økonomi og treningsmuligheter, av triks og fanteri i stort og smått. De kan avgjøres av legene også.

Men det er ikke lov å tenke slik.

Kynisme i system

Doping er ikke bare juks idrettsutøvere imellom. Det er også hasard med utøvernes helse, det er utnyttelse av ungdom til å vinne egen posisjon og makt, det er et spill om penger og berømmelse. Det gjelder å vinne, ikke sant?

Nettopp derfor må de personer og organisasjoner som drømmer om en rettferdig idrett, fortsette kampen.

Men hva skjer med russerne, med IAAF, med OL i Rio til sommeren? Noen vil utestenge Russland eller i det minste de russiske friidrettsutøverne, noen vil fjerne friidretten fra OL (det er mange flere nasjoner enn Russland som driver systematisk doping), noen vil stryke alle friidrettsrekorder og begynne på nytt.

Nye sjanser, nye skandaler

Gjerne det, men tro ikke at det skjer. Selv Dick Pound åpner for at Russland får delta til dommeren bare de nå tar tak og gjør noe troverdig for å stanse dopingen. Og den nye IAAF-presidenten, Sebastian Coe, må få sjansen til å rydde opp, selv om han åpenbart må ha visst noe, han også.

Slik suser idretten videre. Skandale på skandale, ja vel, men alt dette visste vi jo. Så vi lukker øynene og henger med. Det er da like morsomt med idrett selv om noen, eller de fleste, doper seg?

Akk ja.

Hør Aftenpodden Sport, hvor det diskuteres Idrettsgalla, skihopping, kombinert og en liten historie om Arne Scheie: