Litt brydd snur Drillo ryggen til. Han kikker ventende mot drop off-skranken på Gardermoen.

Bak ham står en middelaldrende mann med et glis rundt munnen. Han holder mobiltelefonen foran seg, og filmer 66-åringen som skal lede det norske landslaget ut på håpets tur.

Drillo er sjef igjen, og han er som en av de fuglefrø-ballene man henger opp om vinteren. De får aldri være lenge i fred.

På vei mot sikkerhetssjekken blir han kryssforhørt om aktuelle spillere, strategi og forventninger, og da TV2 til slutt spør ham hva han er mest spent på foran reisen til Tyskland, kontrer han:

– Resultatet av kampen, selvsagt.

For Drillo er først og fremst Fotballprofessoren. At dressen hans er en anelse for stor, og henger litt rundt ham, at de høye helseskoene med rullende såler kanskje ikke passer helt til resten av antrekket, og at han fortsatt venter på grå stær-operasjonen som skal gjøre det lettere for ham å se sporten i sitt liv bedre, bruker han ikke energi på.

Oppdraget hans er klart.

Han er tilbake for å se om fotballen hans fremdeles virker. Gjør den det, kan det være mulig å dra landslaget i fotball opp av gjørmen igjen.

Drillo og Masi

Det er et svært spesielt prosjekt, en ansettelse det er så godt som umulig å forholde seg likegyldig til. Etter Drillo (1990-1998) og Semb (1998-2003), var norsk fotball klar for å bevege seg videre: Teknikk. Spill langs bakken. Begeistring. Det var ikke måte på. Men Norge hadde ikke spillere til å gjennomføre det. Landslaget ble brutt mer og mer ned for hver kamp som gikk.

Og selv om toppene i fotballforbundet vet at det knytter seg noe destruktivt ved å gå tilbake i tid og stil, nesten som å gå tilbake til en «eks» man vet det ikke fungerer sammen med, er de inne i nyfrelst-fasen sin.

De tror så sterkt at det skinner av dem.

De sprer budskapet til alle som vil høre.

For de vet at norsk landslagsfotball er så langt nede at det bare skal ett eller to gode resultater til før det koker igjen.

I troen ligger håpet. Derfor selges «Drillo-effekten» på Ullevaal Business Class sin hjemmeside, sammen med bilder av hvit Masi-vin lagt på is, derfor kan du lese om den på Flytogets reklameskjerm, i fruktleverandørens annonser, og derfor er det et kobbel av oss som reiser mot Düsseldorf til et oppgjør som i utgangspunktet ble regnet som temmelig uinteressant.

Ved gate 38 på Gardermoen holder Drillo en improvisert pressekonferanse. Gjennom glassvinduet over ham kommer Springsteen-gitaristen «Little Steven» inn til Norge, han kikker mot flokken der den totalt umusikalske fotballsjefen snakker om mulighetene mot et Tyskland som er nummer to på verdensrankingen.

Hjelp, han er tilbake

Vi mellomlander i Danmark. Da Drillo holdt et foredrag i det ballbesittende landet for noen år siden, brukte en av avisene overskriften «HJELP — DRILLO KOMMER!». Nå får han gå i fred. Han setter seg ved et tomannsbord, og bruker ventetiden godt.

I svært spesielle omgivelser, blant danske kelnere, oppvaskgutter og transit-passasjerer, gjennomfører han sine første spillersamtaler - enkelte av dem med spillere han aldri har hilst på før.

Han ler mye, er trygg og rolig (de som jobber tett med ham, mener han ble mye roligere etter at han ble operert for hjerteflimmer som Fredrikstad-trener). Spillerne returnerer i tur og orden, og forteller hvor mye de gleder seg til å spille for ham.

–Jeg var ikke engang tenåring sist han ledet Norge, men vi har alle hørt historiene. Resultatene var jo helt eksepsjonelle, mener Rosenborgs Per Ciljan Skjelbred.

–Har du problemer med selve stilen?

–Det har stått så mye forskjellig om den i avisene. Vi får se nå.

Stilfull entre.

Da fotballpresident Sondre Kåfjord i forrige uke fikk høre at tyskerne var i ferd med å selge ut Tyskland-Norge, sa han «det er Drillo-effekten».

Men hovedpersonen vekker ingen oppsikt etter landingen i Düsseldorf. Noen få autografjegere venter på spillerne, og reagerer ikke da mannen som senket Brasil går forbi.

På parkeringsplassen tenker han seg om i noen sekunder, før han utbryter «jeg kjører i denne», og velger passasjersetet i en glinsende Mercedes fra Tysklands fotballforbund i stedet for spillerbussen.

Så kommunistisk er det ikke, men mannen har dårlig tid.

Vet ingenting.

Noen timer senere, på LTU Arena, forstår vi hvorfor. Før Drillo går ut på det regnvåte gresset for å holde sin første landslagstrening på 11 år, innrømmer han at han ikke aner hvor Norge står. Innrømmelsen kommer på en noe urovekkende måte:

–Jeg vet egentlig ingenting. Jeg er veldig usikker. Det er spillere i troppen min jeg ikke ville ha kjent igjen på Karl Johans gate.

Fakta: Forrige gang

Drillo ledet Norges A-landslag fra 1990 til sommeren 1998. Under Drillo spilte Norge 88 kamper, vant 46, spilte 26 uavgjort, og tapte bare 16. Målforskjellen var sterke 168-63.