Brann er i ferd med å innføre et lønnssystem som med dagens divisjonsstatus kan høres fornuftig ut. Det er tilpasset hverdagen i 1.-divisjon, og har noen positive sider.

*** Følg BT-sporten på Facebook**

Som at noen av spillerne lønnes fornuftig i og med at de har en cv uten spesielle meritter, men en modell med et lønnstak på 75.000 kroner i måneden vil virke lammende på Brann handlingsfrihet.

BT-kommentator Tore Strand. Foto: Jan M. Lillebø

Hverdagen heter 1. divisjon, men i mine øyne må Brann som den storklubben den alltid har vært i norsk sammenheng, ruste seg og planlegge for å ta opp kampen med Norges beste klubber. Her kan du lese alt om Branns nye lønnssystem

I den sammenheng er det å innføre et lønnstak lite forståelig. Lønnsnivået i Brann har over tid ligget kunstig høyt. For mange spillere har for lett kommet til millionlønninger. Nå må Rune Soltvedt og Vibeke Johannessen rydde opp etter gamle synder. Det er prisverdig, men med å innføre en øvre grense for hva en kan tjene i Brann, så sier de at de kun kan hente spillere på et visst nivå.

Svært mange av spillerne i en fremtidig Brann-stall, bør ha lønn som avspeiler edruelighet og realisme. Men en klubb som Brann trenger alltid to, tre, fire fyrtårn som holder et høyere sportslig nivå enn de andre. Slikt koster, for enten en liker det eller ei, hører lønn og kvalitet sammen.

Brann, her ved daglig leder Vibeke Johannesen, har innført nytt lønnssystem med makslønn på 75.000 kroner i måneden. Foto: Dino Trto

Slik er fotballens mekanismer. En kan gremmes over at Wayne Rooney tjener fire millioner kroner i uken, og at de best gasjerte av dagens Brann-spillere har en månedslønn på over 200.000 kroner.Men fotballen skiller seg ikke fra andre næringer. De dyktigste får som regel den høyeste lønnen. Satsingen på egne talenter, og det å utvikle bra spillere til å bli gode, er noe som bør være grunnmuren i en hver fotballklubb. Men en kommer ikke utenom at skal en ta opp kampen med de beste, så må en av og til grave dypere i lommeboken enn vanlig.

Med det nye lønnssystemet sier en f. eks. farvel til en spiller som Fredrik Haugen. Skal han signere en ny kontrakt vil han gå ned i lønn. Hvorfor skal han gjøre det når klubber som Halmstad og Aalesund har vist interesse, og sannsynligvis er villig til å betale mer enn det han tjener i Brann nå?

For hvorfor skulle en god fotballspiller i norsk målestokk gå til Brann, når han kan få langt mer betalt i Viking, Molde eller Rosenborg. Og hva skjer om Brann aler frem et talent som plutselig tiltrekker seg oppmerksomhet andre steder enn i Bergen?

Det betyr ikke at Brann alltid skal si ja takk hver gang det dukker opp en spiller av et visst kaliber. Men makslønnen gjør at Brann ikke er på banen når gode spillere er tilgjengelige. Har en ikke penger så har en ikke det, men det koster ikke noe som helst å stryke ord som makslønn og lønnstak ut av den nye lønnsmodellen.

Historien gjentar seg i fotball, og i hvert fall i en klubb som Brann. En skal ikke mange år tilbake i tid før de som styrte butikken tenkte lignende tanker. Historien viser at det knapt gikk ett år før fristelsen ble for stor til å sprenge grensene i jakten på en attraktiv spiller. Derfor er jeg overrasket over at Brann ikke har tatt lærdom av det som tidligere har skjedd i klubben.

Mangel på kontinuitet i styre og stell er selvfølgelig noe av årsaken til det, men jeg vil anbefale Brann-ledelsen å ta en telefon til tidligere Brann-direktør Bjørn Dahl så får de vite litt om erfaringene med å innføre slike grenser. For det er jo ikke slik at tidligere Brann-ansatte fortsatt ikke kan komme med gode råd. Slik kompetanse er undervurdert i Brann-sammenheng.

Derfor starter Brann nok en gang på nytt. Med de edleste hensikter om en sunn drift, og et håp om at de kan utvikle egne spillere uten å hente signaturspillere som koster en del ekstra. Dessuten har de en bonusmodell som virker underlig. I fotball handler det om å vinne medaljer, cupfinale, spille seg til en plass i europacupene, eller rykke ned.

Det bær være kriteriene for bonus. Jeg kan ikke se den helt store forskjellen på å bli nr. sju eller tretten, og at det skal utløse betydelige bonuser.

Jeg er redd modellen er tilpasset den divisjonen de nå befinner seg i. For med tre til fem spillere i det de kaller toppsjiktet, så gir de ikke plass til mange forsterkninger av betydning, i og med at de allerede har flere spillere som vil havne i den kategorien. Da tenker jeg på spillere som Huseklepp, Demidov og Leciejewski, profiler som til og med kan forsvinne i og med at de kan påvente en kraftig lønnsreduksjon ved å signere en ny kontrakt.

Mitt ønske er opprykk med en lønnsmodell som gjerne må være edruelig, og inneholde bonuser og goder som følge av sterke prestasjoner, men også åpning for å hente noen klassespillere den dagen pengene og anledningen er der.

Jeg tror imidlertid at sjansen til å tiltrekke seg spillere av det formatet som Brann bør ha for å løfte seg til et solid eliteserienivå, forsvinner med en makslønn på 75.000 kroner i måneden. Dessverre!

Hør Ballspark-podcasten her: