SKIEN (aftenposten.no): Dag-Eilev Fagermo kom gråtende hjem fra sin første fotballtrening. Han griner fremdeles i ny og ne. Men det er mest av stolthet.

— Jeg scoret, men skjønte ikke hvilket mål jeg skulle score i. Ikke før jeg fikk kjeft av de andre. Det var mitt første møte med fotballen, forteller Odd-treneren.

De siste årene har han satt sitt klare preg på norsk toppfotball, og nå er Odd det eneste laget med full pott etter tre serierunder.

Opplevelsen i barneårene på Raufoss skremte ikke unge Fagermo. Oppveksten i en bygd der idretten, og spesielt fotball, sto svært sterkt, var med på å stake ut kursen hans.

Jo, han hadde nok spilleren Stein Kollshaugen som et forbilde da han var veldig liten, men de største stjernene var trenere som John Mair, Torfinn Østeng og Åge Larsstuen. De hadde spilt toppfotball selv og lærte ham mye.

Fikk ikke snakket nok

Selv var han nok en bedre svømmer enn fotballspiller som ung, men at det ble fotball var helt naturlig:

— Det ble for kjedelig å svømme med hodet ned og ikke kunne snakke. Jeg var for sosial, forklarer han.

I fotballen har han snakket mye, både med store og små bokstaver. Han har irritert på seg folk og blitt kalt både "kjepphøy kjekkas" og det som mye verre er. Men han har sannelig også levert ut noen karakteristikker som han i etterkant har angret dypt på.

— Ja, det med Moldes Tommy Høiland etter cupfinalen var dumt. Det var ikke akseptabelt. Da jeg fikk roet meg ned, beklaget jeg det. Men skaden var skjedd, og jeg får ikke gjort noe mer enn å beklage, sier Fagermo.

Høyt og tydelig fikk Molde-spilleren vite at han nok ikke var den skarpeste kniven i skuffen. Han var faktisk kanskje ikke i skuffen i det hele tatt.

Molde-humor

Fagermo har vært i tottene på Molde nok nå, mener han selv.

— Vi er i underholdningsbransjen, så noe må man tåle. Selv syntes jeg det var strålende humor da Molde-fansen hadde fått laget T-skjorter med påskriften: "Fagermo, can you hear us? Cash is king". Jeg har ingen intensjon om å være en klovn. Man får ikke respekt og gjennomslagskraft ved å være det over tid. Det paradoksale er at media gjerne vil ha en slik som meg til å være stor i kjeften og slik at man kan le av det. Det skaper overskrifter. Men dagen etter blir du tatt i kommentarer av de samme journalistene fordi du er akkurat det de vil ha.

- Er du opptatt av å være et forbilde?

— For ungene mine er jeg det. De er den viktigste grunnen til at jeg ikke har flyttet på meg og dyrket trenerkarrieren. Før jeg skrev ny kontrakt med Odd, hadde jeg tilbud fra større klubber. Barna (to døtre på 16 og 19 år) skal ha en god og trygg oppvekst når det gjelder fritidsaktiviteter, økonomi og høy utdanning. I fotballen, når man er som mest preget av adrenalinet, opptrer jeg kanskje ikke alltid som et forbilde. Men jeg er likevel opptatt av det.

Klubbfargene til Odd passer Fagermo veldig bra.

— Jeg er litt svart-hvitt som person. Det må være litt himmel og helvete. Helst ikke så mye helvete, men jeg er glad i livet og blir fort følelsesmessig preget. Det bærer også fotballivet preg av. Jeg prater fra hjertet selv om jeg vet fra hjernen at det skulle jeg ikke sagt. Men det er sånn jeg er. Jeg vil ikke forandre meg.

- Er du en dårlig taper?

— Ja. Men det er også en drivkraft. Jeg hadde nok ikke vært der jeg er nå, om det ikke var fordi at jeg er en så dårlig taper.

Ungt og lokalt

Odd har hatt en vidunderlig suksess med å bruke lokale spillere. Telemarksmodellen er blitt et superlativ i norsk fotball.

— Vi er alene i et stort distrikt. Alle er stolte over at de største talentene går til Odd. Vi har en tradisjon om å ta spillerne veldig tidlig inn i A-stallen, allerede som 15-åringer. De er egentlig ikke klare til å trene med A-laget da, men det er det som er det største suksesskriteriet til Odd, mener jeg. Da har jeg fire år før de er 19 til å påvirke dem, til å bli Tippeligaspillere. De får tidlig smake tidlig på toppfotballen, kulturen, kravene, Vi har også toppidrettsgymnaset i samme bygg som klubben, og de legger skolebiten veldig godt til rette for oss.

- Dette var en satsing Odd ble tvunget til på grunn av dårlig økonomi?

— Det spørsmålet irriterer meg. Alle ekspertene sier at fordi Odd var blakke en stund så måtte det satses ungt. Det er helt feil. Jeg jobbet med spillerutvikling i Telemark fra 1998 til 2003, så jeg har alltid vært opptatt av det. Fotballen er helt avhengig av identitet. Når vi har lokal forankring, så betyr det stolthet i Telemark. Da vi slo Molde her i fjor, hadde vi ni telemarkinger på banen. Det gjenspeiles også i tilskuertallene. I åpningskampen i år mot Stabæk hadde vi over 8000 her. Toppklubbene må være med på å heve det lokale nivået, hvis det skjer vil norsk fotball bli bedre. Jeg forstår at det holder ikke alene, men jo mer jo bedre.

— Hvis det jobbes så godt i norsk fotball som det sies, hvorfor blir avstanden til de beste lagene i Europa bare større og større?

— Svaret er enkelt, men vanskelig å gjøre noe med. Vi er altfor dårlige i aldersklassen 6–16 år. De største talentene er ikke gode nok, de mangler for mye. Det er to hovedgrunner: Vi er bare fem millioner her i landet, det begrenser antallet talenter. Vi er ikke 80 som i Tyskland eller 40 (nesten 50) som i Spania. Det andre er at det er altfor mye prat i Norge, for mye fokus på toppfotballen og for lite på breddefotballen. Der må det komme et løft. Vi må få flere til å være i fotballen lenger. Det må være plass for alle. Både de som vil trene én gang i uken og de som vil trene syv. Vi har fått et virkelig løft på baner og binger, så vi har ikke så mye å skylde på når det gjelder treningsfasiliteter. Men kvaliteten på det som blir gjort, mengde osv. er altfor dårlig for dem fra 6 til 16 år. Det er det viktigste løftet. Deretter må klubbene fra de store byene som Viking, Vålerenga og Brann få mer ut av ressursene sine. Det vil også trekke norsk fotball oppover.

- Om du ble hentet til en klubb med mer penger, ville du drevet på samme måte der som i Odd?

— Ja, jeg ville startet som her. Hvis de ansetter meg må de vite hva slags trener de får. De kan ikke ansette en trener som er opptatt av spillerutvikling om de ikke er det selv. Men jeg forstår at det er krav om resultater på kort sikt. Så jeg tror jeg ville startet en pressekonferanse i en ny og større klubb slik:

— Vi skal vinne, det er punkt én. Vi skal spille underholdende fotball, det er punkt to, og vi skal gjøre det med lokale spillere, det er punkt tre. Men det blir i den rekkefølgen. Å vinne kommer først. Så jeg ville handlet i starten, men samtidig utviklet egne spillere.

- Du gråt da Odd tok medalje i fjor. Hva skal til for å få deg til å gråte i år?

— Jeg er lettrørt, men skulle det komme en tittel, så tror jeg at jeg ikke er alene om å grine. Da er det en klubb som griner.

Sesongen er så vidt i gang, men starten kunne ikke vært bedre.