Da Champions Hockey League trekningen var over og datoene for kampene ble offentliggjort var det én spesiell dato jeg noterte meg. 23. september

Oppstarten av en mesterliga i ishockey hvor vi i Stavanger Oilers skulle representere Norge og måle krefter mot de store lagene i Europa var noe jeg gledet meg til på forhånd med en slags skrekkblandet fryd. Hvor gode er de beste og hvor stor er avstanden fra de til oss?

Hvor gode er egentlig de spillerne som du kjenner igjen fra VM som du vet at har millionlønninger, syke ferdigheter og gode cv-er. Vi gikk tidlig ut med målet vårt om å gjerne ta en skalp eller to men først og fremst slå godt fra oss og sette og selv i respekt.

Vi innrømmet at vi først og fremst var læregutter blandt de store guttene, men har jo faktisk etterhvert satt norsk klubbhockey i en posisjon hvor vi kan gå videre fra gruppespillet. Oppi alt dette var det én spesiell dato som stakk seg ut for oss spillere. Ikke fordi at Tampere og Trinec borte ikke var en herlig utfordring i seg selv, men fordi at Bern har noe spesielt.

Bern er størst

Bern har i de siste årene hatt 16 000 tilskuere i snitt på hjemmebane, høyest i Europa. Vi har 3 Europeiske topplag i gruppen vår med helprofesjonelle organisasjoner med spillere hvor enkelte har meritter fra NHL og VM-medaljer. Jeg liker utfordringen vi står overfor med å møte overmakten hvor vi er underdogs, men Tampere og Trinec kan ikke måle seg med Bern.

Nå sammenligner jeg ikke spillemessig, ikke lønnsmessig eller sportslig fordi alle fire lag kan avansere fra gruppespillet. Jeg sammenligner med det som er grunnen til at vi spiller, det som gjør at vi elsker sporten.

Det som kan kategoriseres for «the love of the game».

Iron Man-resultater

Jeg vil tørre å påstå at norsk hockey drives av «the love of the game». Vi i Stavanger har det riktignok ganske godt i en flott ny hall, men resten av norsk hockey sliter rundt i gamle ishaller fulle av rotter, kalde dusjer og kommuner som ikke invilger penger til oppussing eller nybygging.

Likevel sliter den norske hockeyspilleren seg gjennom trening etter trening for å bli bedre. Etter at Roy Johansens treningsregime kom på banen med filosofien «internasjonal motstand er bedre enn oss, så da må vi orke mer enn dem» kan Iron Man-resultatene bevise at fysisk lar vi oss ikke pelle på nesen.

Vi trener bra, er i god form og leverer gode resultater, men det betaler ikke særlig godt å være norsk hockeyspiller, derfor må vi gjennom karrieren studere eller jobbe på si. Men vi gjør det likevel, «for the love of the game». Fordi at hockey er det kuleste vi vet, fordi gutta på laget er din andre familie — og for følelsene.

I do it for the love

Følelsene du får når du skøyter ut på isen til brølet fra publikum, frysningene du får på ryggen av stemingen og adrenalinet det gir deg. Den energien du får fra adrenalinet når en lagkamerat setter pucken i krysset, setter en motspiller på rumpa med en knallhard takling eller kaster seg foran pucken, delvis ubeskyttet, når den kommer mot deg i 150 km/t.

Når noen får et kutt i ansiktet, syr et par sting på benken før de hopper utpå igjen, fordi det er bare sånn mentaliteten er. Vi gjør det fordi vi elsker sporten, ikke fordi det gir oss høy lønn eller masse spalteplass i media, men fordi ishockey har gjort meg til den jeg er.

Oppdragelsen jeg har fått i garderoben og tilfredstillelsen jeg får gjennom mestringsfølelse når jeg presterer bra. Jeg får min rus gjennom adrenalin fra ishockey og er lidenskapelig opptatt av sporten. Jeg lever i en ishockeyverden gjennom ordene til Sam Smith i sangen «money on my mind», hvor han synger: «I dont have money on my mind, I do it for the love».

En strålende dag for hockey

Derfor har jeg krysset av denne kampen på programmet. Det jeg skrev i stad er hverdagen vår, men nå står vi overfor en kamp hvor vi møter Bern i Champions League hvor begge lag har mulighet til å gå videre fra gruppespillet.

Hvis du synes det er bra stemning i DNB-arena med 4377 tilskuere vil jeg tro at 16 000 i PostFinans Arena vil være hakket bedre. Rammen rundt kampen er noe helt ekstraordinært i forhold til det vi er vant med.

Det gir meg en følelse av å ha lykkes. Jeg tenker tilbake til alle de gangene jeg spilte hockey i gata og brukte capsen min til å fange ballen med.

Alle gangene jeg dro på hockeyskole på sommeren istedetfor å dra til syden, de gangene jeg dro på trening istedetfor å dra på ungdomsdisko. Det kommer i blandt sånne dager hvor du innser hvor langt «the love of the game» kan ta deg.

Når 16 000 kommer for å se kamp hvor laget ditt spiller i Champions League med mulighet for avansement er det lov til å føle at du har fått til noe. Nå kommer de fleste ikke dit for å se på oss, men det spiller ingen rolle.

Den 23. september er en dag jeg har sett frem til. I tillegg har vi satt oss i en posisjon hvor vi kan gå videre fra gruppespillet i CHL. Det ryktes i tillegg at det er mange fra Stavanger som har turen nedover. Det er bare å nyte øyeblikket - «it's a great day for hockey».

Les også: