Pep Guardiola skapte det nye Barcelona, det eventyrlige pasningsspillet som ingen motstanderlag klarte å stanse, bygd rundt den uforlignelige Messi som lagde mål fra de trangeste posisjoner.
Guardiola tok samtidig frekke valg. Han stolte så mye på pasningsspillet og Messi at han ga blaffen i mye annet. Barcas dødballer var en vits allerede under Guardiola, men han skaffet ikke et par høye spillere til å redusere svakheten i luftspillet. Han ville heller ikke innse at han måtte kjøpe midtstoppere på et helt annet nivå dersom Barca skulle holde seg på toppen.
Når Guardiola ikke var der lenger til å perfeksjonere pasningsspillet, ble også det gradvis svakere – og Barcelona gradvis mindre skumle for motstanderne. Mot Real Madrid i lørdagens El Clásico var de ikke skumle i det hele tatt. Selv om de tok ledelsen tidlig ved Neymar, så viste kampen at Real Madrid under Ancelotti har utviklet et mer moderne spill – raskere, mer kraftfullt, mer bestemt, mer bevegelig, mer variert.
Det er som i fjor. Mot svakere motstand er Barca fortsatt fremragende, noe årets serieåpning viser. Men det er mot skjerpet motstand at svakhetene åpenbares.
Mot Real fikk mistet de ledelsen på straffe etter en hands av Piqué, nesten en selvfølge for denne stopperen som har vært for svak i et par sesonger allerede, og som prøver å rette opp manglende reaksjonsevne og hurtighet med stadige sklitaklinger.
El Clásico: Når stjerner skinner i takt
Naturligvis slapp de inn det andre målet etter en corner, for dødballer har vært en svakhet hos Barcelona i hele suksessperioden også.
Og naturligvis ble de kontret ned av Real foran det tredje målet, der Barca selv bidro med svakt forsvarsspill og la landet åpent for Reals distinkte overgangsspill. Barca har aldri lagt vekt på å spille med kompakt forsvar.
Det som var bevisst neglisjert av Guardiola, fordi han stolte på lagets pasningsspill, har fått leve videre under de neste trenerne. Og mannskapet er mindre imponerende, selv om Neymar og Suárez har kommet til.
Xavi synes ferdig på dette nivået, Iniesta merkes ikke lenger og Messi er ingen konstant trussel.
Sergio Busquets, den defensive midtbanespilleren, er blitt et symbol på at verden har gått videre. Hans evne til å dekke rom og kompensere for svakheter i laget har gitt ham fast plass på klubb— og landslag i en årrekke.
Men er ikke fotballen nå kommet så langt at også en defensiv spiller må finne seg i å ta en spurt en gang i blant og i tillegg bidra med noen pasninger som kan sette motstanderen i knipe?
Luis Suárez: - Bittersøt følelse