For nøytrale supporterehar det vært en åpenbaring å se lag som Borussia Dortmund og Atlético Madrid oppheve «fotballens tyngdelover», og ta seg helt til finale de to siste sesongene i Champions League. Det er vanskelig å se andre «underdogs» gjøre det samme denne sesongen.

Gapet mellom de aller største og mektigste klubbene og de andre øker. Noen ytterst få har global markedsverdi, TV-inntekter og inntekter fra arrangementer eller rike eieresom sender dem i en egen liga. Da er det befriende å se Dortmund og Atlético bevise at kompetanse og lagbygging kan utjevne noe av forskjellene.Som med Rosenborg under Nils Arne Eggen handler det mye om en treners genialitet, og evne til å sette samme et lag der én ganger elleve blir langt høyere enn elleve ganger én. Jürgen Klopp og Diego Simeone har også utviklet spillestilen tilen dynamisk og aggressiv «høytrykksfotball» verden knapt har sett i deler av spillet.

De største er størst

Begge befinner seg på et nivå i næringskjeden der de mister sine beste spillere. Det har de opplevd i løpet av 2014. Begge har imidlertid økonomiske muskler store nok til å erstatte dem med så gode spillere at de fortsatt er å regne som outsidere. Begge har rukket å slå hver sin naturlige storebror i ulike turneringer denne sesongen, og bør selvsagt regnes som outsidere, men ikke favoritter.

De aller største klubbene bør nemlig være de aller største favorittene. Over tid tilsier ressurser og tradisjoner at de vinner – og vinner igjen. Bayern München er aller best på papiret, og har et tilnærmet komplett lag. Spørsmålet er om de fortsatt er sultne. De har en stamme spillere som nå har vunnet alt som kan vinnes på klubblag og landslag, og det vil kreve en ekstraordinær motivasjon å gjenta suksessen. Real Madrid har et offensivt arsenal som bare er blitt sterkere etter ankomsten tilJames Rodríguez og Toni Kroos. Likevel mener jeg balansen i laget er svakere enn før etter salgene av Ángel di María og Xabi Alonso.

Barcelonas angrepstrio med Neymar, Lionel Messi og Luis Suárez har fotballhistorien knapt sett maken til. Det er større grunn til å spørre om bakre ledd holder mål. Jeremy Mathieu og Thomas Vermaelen er gode spillere, men forsterkningene i det leddet burde vært hentet fra enda en hylle høyere.Kun to av de 16 plassene i kvartfinalene de to siste sesongenehar hatt et engelsk flagg bak klubbnavnet. Ligaen som konsekvent i hjemlandet omtales som verdens beste må bevise det.

Mangler bredde

Trolig vil Chelsea og Manchester Cityvære klubbene å stole på. De har bredest stall, med tilnærmet dobbel dekning, og ikke minst en defensiv struktur som gjør dem i stand til å både angripeog forsvare seg langt.

Noen andre som kan true de største? I et heldig øyeblikk selvsagt Arsenal, Liverpool, PSG og Juventus. Alle har matchvinnere i begge ender av banen og et høyestenivå til å true de beste. Likevel trorjeg de mangler bredden i troppen til å gå hele veien.

Noen å se opp for? Bayer Leverkusen har ansatt en spennende trener i Roger Schmidt, som står for mye av det samme som har gitt Simeone og Klopp suksess. De vil bli ubehagelige å møte, men skal ikke være i nærheten av å gå hele veien.

Etter at turneringen skiftet navn til Champions League i 1992 har det hvilt en liten «forbannelse» over tittelforsvareren. Ingen har greid å vinne to år på rad. Real Madrid har en stor jobb foran seg for å bryte den trenden.