Dagen føltes uendelig lang og treg der jeg lå på sofaen og ventet på at kampen skulle begynne. Og da den endelig begynte føltes det bare helt feil å sitte hjemme og se den på tv istedetfor å være sammen med laget.

Jeg hadde ihvertfall en helt annerledes følelse i kroppen der jeg satt og så på kontra den jeg har når jeg spiller. Når man spiller så merker man stemningen på tribunen og kjenner på adrenalinet det gir deg, men først og fremst er jeg så konsentrert at jeg ikke tenker på annet enn spillet og på pucken. Når jeg i går satt hjemme i sofaen derimot følte jeg meg så hjelpesløs, jeg kunne ikke kontrollere noenting og jeg kunne ikke bidra med noe som helst. I tillegg kjente jeg at jeg var nervøs, både før og underveis i kampen. Når jeg spiller er jeg svært sjeldent nervøs, spent fordi jeg gleder meg til kamp og fordi det er viktig for meg, men ikke nervøs. I går var jeg nervøs.

Dritnervøs

Jeg kjente litt på de samme følelsene da jeg satt litt på tribunen med skade tidligere i sesongen. Det gikk helt fint frem til kampstart, men så fort pucken ble droppet så kom nervene. Før en kamp hjemme mot Kongsvinger var jeg dritnervøs i det pucken ble droppet og helt til vi ledet med et par mål. Da roet det seg. Under hjemmekampen mot Berlin i CHL var jo hjertet helt ute av kontroll de første minuttene av kampen. Etter et par kamper på tribunen fant jeg mer roen i sjelen og det er der jeg tror nøkkelen ligger.

Jeg har ti år med seniorhockey i serie og sluttspill i beltet nå. Jeg vet hva jeg skal gjøre i forberedelse til kamp og for å best håndtere meg selv mentalt underveis i kamper. Jeg vet hva jeg kan gjøre for å bidra til laget på best mulig måte, både når jeg spiller og når jeg sitter på benken. Det jeg ikke har så mye rutine på er å sitte på tribunen og å ligge syk hjemme. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å bidra til laget og derfor føles nok situasjonen litt ute av kontroll i forhold til hva jeg er vant med. Jeg konkluderer med at derfor ble jeg nervøs.

Vi hører dere

Forståelsen min for de som kommer bort til meg og sier at vi ikke må gjøre kampene så spennende har ihvertfall økt. Til de som har sagt med et smil om munnen at de tviler på om hjertet tåler mer av sånne neglebitende intense kamper vi har hatt mange av så langt i sluttspillet; jeg forstår dere. Det er helt forferdelig å se på. Man ønsker seg av hele sitt hjerte at Oilers skal vinne, men man har absolutt ingen kontroll over det som skjer på isen. Man skriker på dommeren fordi vi håper at han endelig skal ta til fornuften, men han hører ikke etter. Jeg ropte og skrek når laget mitt gjorde gode prestasjoner, samtidig som jeg ikke var helt enig da gutta kom to mann alene mot Lørenskogs keeper og bommet.

Det var ingen som hørte meg, utenom kanskje veggivegg-naboen min, men du som leser dette skal vite at når vi spiller så hører vi deg/dere. Du kan kanskje føle deg som meg, at du ikke kan kontrollere det som skjer på isen, men det finnes en måte du direkte bidrar. Når stemningen er på plass i DNB-arena så løfter det energinivået på laget vårt. Glem aldri det. Jeg mener at vårt lag har en evne til å prestere best når det virkelig gjelder, og en evne til å være gode mot slutten av kamper. En anledning til det er at publikum i DNB-arena bærer oss frem med adrenalinet vi får av den elektiske stemningen. Dere er vår 6. mann på isen