OSLO: Etter et vellykket prøvespill i en 1. divisjonsklubb i januar begynte det å åpne seg muligheter på fotballbanen igjen for den tidligere TIL-spilleren, som i flere år hadde spilt for 2.-divisjonsklubben Lyn.

Han var kanskje i sitt livs beste form og hadde tilbud fra flere 1.-divisjonsklubber, men 2015 skulle ikke handle om å prestere på fotballbanen for 26-åringen som er vokst opp i Grønlandsveien like ovenfor Sorgenfri i Tromsø.

FAMILIESTØTTE: Bjørn Lidin Hansen sammen med broren Anders (t.v.), søstra Kristine (t.h.) og moren Ewa i forbindelse med en Lyn-kamp på Bislett i fjor. De har vært uvurderlige støttespillere i den tunge kampen mot kreften. Foto: Privat

9. februar på Radiumhospitalet i Oslo fikk han den tunge og hardtslående beskjeden om at motstanderen den neste sesongen ikke kom til å hete verken Sogndal eller Fredrikstad, men beinkreft med det ukjente navnet Ewing Sarkom.Kontrasten fra formtoppen i januar til formen han er i nå er enorm. Nå klarer Tromsø-gutten knapt å gjennomføre helt lette treningsøkter hver tredje uke.

– I stedet for å leve ut drømmen, satt jeg tidlig i februar på Radiumhospitalet og fikk beskjed om at jeg hadde fått diagnosen Ewing Sarkom, en svært sjelden type beinkreft som kun rammer 5–10 personer i Norge hvert år. Livet ble snudd opp ned i løpet av sekunder, sier Bjørn Lidin Hansen til iTromsø.

Vellykket operasjon

En måned senere, 9. mars, ble han operert for den ondartede svulsten. Syv centimeter av beinet ble fjernet like nedenfor høyre albue.

Operasjonen var vellykket og nå er han midt inn en cellegiftkur for å hindre tilbakeslag.

– Svulsten var liten og ble tatt tidlig. Man vet aldri om det kommer tilbake, men for å minske risikoen må jeg gjennom 13 kurer med cellegift og tre uker stråling.

Til nå har han gjennomført fire.

TILBAKE: Bjørn Lidin Hansen i aksjon for Lyn mot Skeid i fjor. Foto: Lars Opstad/kladd.no

– Behandlingen er knalltøff, og jeg har måttet kjempe fysisk og psykisk på et nivå jeg til tider ikke visste fantes.Det hele startet for over to år siden da han dro til legevakta med smerter i armen.

– Jeg ble ringt opp av Radiumhospitalet som bekreftet en svulst, men de sa at den var godartet. Tre måneder senere hadde jeg en ny sjekk og den hadde fortsatt ikke vokst.

En ny sjekk i november 2014 viste at svulsten kun hadde vokst noen millimeter.

Det fulgte to biopsier der deler av beinet ble tatt ut og nye CT-bilder ble tatt.

I februar kom den uventede og tunge beskjeden.

– Det var et sjokk, men jeg kan ikke legge meg ned og tenke hvorfor det skjer akkurat meg. Det er uaktuelt å gi opp. Jeg skal vinne denne kampen, forteller 26-åringen.

Uvurderlige Lyn

Bjørn Lidin Hansen startet sin fotballkarriere i Fløya, men begynte på NTG i Oslo i 2006 og fikk sin Lyn-debut for det daværende eliteserielaget i cupen det året.

HYLLES: Foran hver hjemmekamp har «Bastionen» banner med tallet 8 , Bjørn Lidin Hansens draktnummer i Lyn. Foto: Privat

I 2007–2009 spilte han for TIL og fikk ett innhopp i eliteserien før turen gikk over brua til TUIL i 2010–2012 og så tilbake til Lyn i 2013, som han siden har vært med å spille opp i divisjonssystemet.Etter sjokkbeskjeden bestemte Lyn seg for å signere en ny amatørkontrakt med Lidin Hansen på to år. Det skjedde 27. mars i år.

– Jeg er utrolig takknemlig overfor Lyn som ved å signere ny kontrakt med meg viser at den dagen jeg er tilbake er de der for meg, om det blir som spiller eller trener i yngres avdeling. Tiden får vise om jeg klarer å komme tilbake på banen igjen som spiller. Det er ikke tvil om at behandlingen går hardt utover det fysiske, men drømmen er å løpe utpå Bislett ikledd Lyn-drakt igjen, sier han.

På hjemmekampene har «Bastionen», Lyns supporterklubb, drakten hans framme på et stort banner på tribunen.

– Jeg har fått utrolig mange tilbakemeldinger. Folk har til og med kjøpt drakt med nummeret mitt bakpå. Det er klart at man blir rørt av at så mange bryr seg. Det betyr nok mer enn de er klar over, sier Tromsø-gutten.

Han trener litt når han kan, men det tar på.

– Jeg småjogger og har fått egen ergometersykkel. Det kommer til å ta tid, og selv etter at behandlingen er over i desember, vil jeg bruke lang tid på opptreningen, men jeg skal klare det. Noe annet er ikke et alternativ, sier Bjørn Lidin Hansen.

Moren flyttet ned

I april flyttet han inn i en sykehusbolig som legger til rette for rehabilitering.

Moren Ewa Lidin har flyttet ned fra Tromsø og bor nå sammen med sønnen.

Søsknene Anders (28) og Kristine (32) har også vært uvurderlige støttespillere i den knalltøffe tiden.

– Med en utrolig hjelp og støtte fra familien min som har vært uvurderlig, har jeg kommet gjennom en tredjedel. Mamma sørger for at jeg får i meg nok næring og Anders har bodd der til tider, mens søsteren min har kommet ned flere ganger fra Svalbard. Hjelpen jeg har fått fra dem er ubeskrivelig, sier fotballspilleren.

De siste månedene har gjort et stort inntrykk på Lidin Hansen.

– Det er viktig å snakke om sykdommen og få fokus på den. De siste månedene har gjort et sterkt inntrykk på meg. Å stå i min egen situasjon, men også å se andre som kjemper tøffe kamper og som viser styrke og mot i en vanskelig tid, har gjort inntrykk.

Sjelden sykdom

Han hadde aldri hørt om Ewing Sarkom før han fikk diagnosen.

– Mitt inntrykk er at leger ikke vet nok om krefttypen. Jeg har møtt på folk de siste månedene som har måttet gå altfor lenge med smerter og ikke blitt sendt på MR-røntgen med engang og det kan være forskjellen på om det går bra eller ender katastrofalt.

Nå er han snart halvveis i opptreningen og han kan fortelle om en tøff behandling.

– Jeg er helt slått ut den første uken, så kommer jeg meg litt. Den tredje uken begynner det å bli bra, men så faller man helt nedpå igjen. Det er tyngre mentalt og fysisk enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg, sier han.

Likevel er 26-åringen sterk i troen på at han skal bli frisk og spille fotball igjen.

– Det hjelper ingenting å tenke på hvorfor det er akkurat jeg som har blitt rammet. Jeg er nødt til å stå i det og komme meg gjennom det. Uansett hvor hardt det er, er det helt uaktuelt å gi opp. Jeg skal bli frisk, og forhåpentlig spiller jeg fotball igjen en dag. Drømmen om å komme tilbake er en enorm drivkraft og motivasjonsfaktor, sier 26-åringen fra Tromsø.