I fjor ønsket ikke Mohammed-Awal Issah å snakke om privatlivet. Nå innrømmer han at alt som skjedde utenfor banen påvirket prestasjonene hans.

— Det var veldig tungt. De tyngste månedene i livet mitt, sier 25-åringen til Adresseavisen.

Da RBK hentet Mohammed-Awal Issah i fjor sommer, fikk de en hardtarbeidende og gjennomprofesjonell fotballspiller. Han ble sammenlignet med Anthony Annan, og følte at han hadde mye å bevise. Samtidig presterte RBK ujevnt, og for ghaneseren var det derfor liten tvil om at klubben kom først. Han måtte legge privatlivet og følelsene litt til side, og bidra for Rosenborgs beste.

— Jeg klarte å fokusere på kampene, noe som var viktig for meg. Men det var perioder hvor ikke det var lett. Tankene gikk til det som skjedde i Ghana, sier han i dag.

Måtte reise fra sykehuset

Tidlig etter overgangen ble det kjent at Issah skulle bli far for første gang. Kona Zeina bor i Ghanas hovedstad Accra, og dro på sykehuset da det nærmet seg termin. Issah kom etter fra Trondheim. Men sønnen lot vente på seg, og etter en uke måtte Issah dra for å spille kamp. Ytterligere en uke senere kom gutten Weina.

— Dagene med venting var tøffe. Jeg visste at Zeina lå på sykehuset alene. Men vi var inne i en viktig periode med Rosenborg, forklarer Issah.

Ville hjelpe moren

Det skulle gå en måned til han fikk se sønnen. Men av det «ufrivillige» slaget. Midt i høst8innspurten fikk Issah beskjed om at moren var blitt alvorlig syk. Det var sykehus-streik i Ghana, og i all hast reiste han ned for å forsøke å hjelpe henne til et sykehus som ikke var rammet av streiken. Mens han satt på flyet døde moren.

— Jeg fikk vite det på flyplassen. At hun var død. Vi hadde et veldig nært forhold, mamma var sentrum i familien. Det var en veldig tung beskjed å få, sier han – som ble i Accra i tre dager for å få med seg begravelsen, før han reiste hjem for å spille ny kamp.

— Det var første gang jeg så gutten min. Du kan si det var spesielle omstendigheter, sier Issah.

Mens alt dette foregikk måtte 25-åringen tåle spørsmål om sammenligningene med Annan var feil. RBK leverte ujevnt, han selv spilte ujevnt og medaljene hang i en tynn tråd. Men Issah ønsket ikke å snakke om privatlivet. Han ville ikke at det skulle oppfattes som noen form for unnskyldning.

Da det likevel ble bronse, og Issah i desember kunne reise hjem til kone og barn, begynte ting å se lysere ut.

Får familien til Trondheim

Nå har midtbanespilleren fått en måned med familien, og har deretter vært med på en full sesongoppkjøring. Snart kommer også kona og sønnen til Trondheim på besøk.

— Han hadde blitt veldig mye større fra første gang jeg så ham til desember, sier Issah stolt, og tenker på sønnen.

— Det blir veldig godt å få dem hit. Hverdagen blir roligere når jeg har dem i nærheten, sier han.

Midtbanespilleren er tydelig på at dette også vil vises på banen.

— Jeg har trent bra og kjenner medspillerne mine mye bedre. Jeg vet også enda mer om hvordan jeg selv skal spille, sier han.

— Jeg savner moren min. Det kommer jeg alltid til å gjøre. Samtidig har jeg fått ting på avstand; det er enklere å konsentrere seg om fotballen nå

— 2012 blir et bra år. Både for meg og for klubben, spår ghaneseren. Med et smil om munnen.