HOLMENKOLLEN: Han ser konsentrert rett frem, enser ikke skodda som gjemmer tårnet i hoppbakken.

Det er nesten ingen andre i Kollen denne formiddagen. Emil Hegle Svendsen legger treningsjakke og bukse til side. Han tar en siste slurk av drikkeflasken, spenner rulleskiene fast og slenger geværet på ryggen.

Nesten alene i Kollen. Vi fulgte en av Emil Hegle Svendsens hardøkter i VM-arenaen. Han har ambisjoner om VM-gull i mars. Foto: Ingar Storfjell

3. mars neste år åpner VM i skiskyting i Kollen. 30-åringen fra Trondheim bor i Oslo. Han er én av medaljefavorittene. Aftenposten skal følge Svendsens forberedelser gjennom en serie artikler og videoer frem mot VM.Nå skal han gjennomføre en skikkelig hardøkt i VM-anlegget. Det kunne like gjerne vært verdenscup i Ruhpolding, fellesstart mot Martin Fourcade og Tarjei Bø. Inni hodet til Hegle Svendsen er det det.

Du springer jo i skauen i tre timer i strekk.

To morgenfriske turister passerer kong Olav-statuen bak den tomme hovedtribunen. Ingen skrålende tyske «biathlon-fans», ingen norske flagg, ingen sekundanter i vilt firsprang langs sporet.

Ingen, bortsett fra en innleid assistent som sørger for at drikkeflasker og utstyr er på plass, og som filmer og kommer med oppmuntrende tilrop.

— Det er klart at det å være toppidrettsutøver kan være ensomt av og til. Du springer jo i skauen i tre timer i strekk. Det er klart tankene flyr gjennom hodet da og det er mye rart som surrer og går, forteller Emil Hegle Svendsen.

Det er hverdag og barmark. Snøen er noen måneder unna Kollen. Alt handler om trening og terping. Denne dagen sto han opp tidlig. Passet på å spise slik en skal spise når man skal konkurrere. For en hardøkt med fire innlagte skytinger tas mange ganger like alvorlig som en konkurranse.

Det skal være konkurranselikt.

— På en hardøkt, får du også ei mental treningsøkt samtidig som du får ei fysisk treningsøkt. Det er på en måte å tvinge seg til å være knallhard med seg selv. Det handler om å være fokusert.

En jobb som aldri tar slutt

Klokken ni parkerte han sin BMW X6 i nærheten av Gratishaugen. På rulleski suste han elegant inn i anlegget hvor han skal konkurrere om gull, heder og ære. Det er her han skal skape stolte øyeblikk for seg selv, for det norske folk i mars 2016. Det blir fest. Denne torsdagen er hverdag.

Helt alene på standplass i Kollen. Foto: Ingar Storfjell

Et par timer senere har han gjennomført. Han avslutter med å gå i mål der hvor man alltid går i mål i Kollen. Han tar ut alt, og går ned på kne etter målgang. Han hiver etter pusten, og tar etter hvert drikkeflasken for å få et påfyll av næring.Det er også en viktig del av treningsarbeidet. Han er jo ikke ferdig med arbeidsdagen. Dette var første økt denne torsdagen.

— Det verste med denne jobben? Nå må jeg jo si at det er mest positivt. Men hvis jeg skal dra frem én ting som er tungt, så er det at det er en kontinuerlig jobb. Du blir aldri ferdig. Det er det samme med vinteren. Akkurat når du går i mål og er fornøyd og har gjort det bra, så er det et løp dagen etterpå. Det er denne kontinuerlige greia. At du aldri får ro. Det er det som er det tøffeste med å være toppidrettsutøver, synes jeg.

Nedturen etter OL

Han har vært lei. Når den ene treningsdagen lik den andre har fulgt tett på. Slik var det i fjor. Han var lei.

I flere år hadde OL i Sotsji stått frem som det ene store hårete målet. Han ville gjenskape gleden fra Vancouver fire år tidligere. Da hadde han vunnet 20 kilometeren. Nå skulle han ta mer gull. Han nådde målet. Gullet på fellesstarten var nok. Deretter kom nedturen da han bommet Norge fra pallen på stafetten.

Men hvis jeg skal dra frem én ting som er tungt, så er det at det er en kontinuerlig jobb. Du blir aldri ferdig.

Våren 2014 ble ikke enkel. Dagene i Sotsji hadde vært en utladning av de sjeldne. Det var tungt å starte opp igjen. Det var tungt å motivere seg for sommertrening når alle andre hadde ferie, slappet av og koste seg. Han var ikke så godt forberedt på forrige sesong som han egentlig burde være. Rett nok vant han det første verdenscuprennet. Men derfra og ut ble det flere nedturer.

Om å legge opp

Våren 2015 var det en helt annen Emil Hegle Svendsen som begynte på treningen til en ny sesong. Nå hadde han noe å revansjere. Noe som fikk ham til å tenne. Finne frem gnisten. Han var motivert igjen. Et mesterskap på hjemmebane var nok. Kanskje blir det hans eneste mulighet til å gå verdensmesterskap på hjemmebane. Etter at han flyttet til Oslo er det blitt hjemmebane i ordets rette forstand. Det er i Kollen han har de fleste hverdagstreningene.

Såå, ehhh, det varierer litt.

Men tanken på å legge opp har vært der. Flere ganger. Han vet ikke hvor lenge han holder på med dette. Presse kroppen til det ytterste, på grensen til det helsefarlige.

— Noen dager er det slik at jeg føler at dette har jeg lyst til å holde på med lenge. Noen dager er det sånn: Kan jeg ikke bare slutte med det her i dag? Såå, ehhh, det varierer litt.

Viljen til å vinne

Men det er noe som driver ham hele tiden. Viljen til å vinne. Det er den samme viljen du finner hos alle som driver toppidrett. De hater å tape uansett hva det måtte handle om. Noen har sagt at han ikke er så fryktelig interessert i skiskyting, men at det er å vinne er det som virkelig interesserer ham.

Stemmer det?

Emil Hegle Svendsen ler først av spørsmålet.

— Det synes jeg er en ganske god beskrivelse av meg. Jeg er ikke sånn ihuga skiskytterfan sånt sett. Jeg synes det er artig med skiskyting, men det er så desidert artigst å vinne. Så ... ja, sier han og bekrefter på en måte akkurat det «noen har sagt».