Forrige uke ytret Marit Bjørgen og Brede Hangeland, i Aftenposten, et forsvar for sentrale verdier i norsk idrett.

Det er utvikling på de fleste arenaer, også idretten. Idretten er takknemlig for støtten fra Norsk Tipping, som har vært avgjørende for mange norske anlegg, til hygge og nytte for utøvere på alle nivåer.

Få med forankring i norsk idrett vil at posisjonen til Norsk Tipping skal svekkes, men nå trues den av internasjonale aktører. Det kan igjen føre til omsetningsnedgang for selskapet på Hamar, med dertil reduserte overføringer til idrett og kultur som konsekvens.Det vil vi jo ikke, og derfor er topputøveres sponsoravtaler med de nye aktørene ikke velkomne. Alle landets fremste idrettsutøvere har hatt fordeler av anleggene som er bygget, som en konsekvens av tippemiddeloverføringene. Da liker vi dårlig at de støtter aktører som har uttalt målsetting om å kapre markedsandeler fra ”monopolisten”. Det fronter de to idrettsstjernene klart i artikkelen. Det er fullt forståelig.

Sauses sammen

Deretter sauses dette imidlertid sammen med etableringen av privatlag, med referanse til privatlag i langrenn. Disse skal også være en uttalt trussel mot idrettens etablerte verdigrunnlag. Det er grunnfjellet i Norges Skiforbund som skal være truet, ifølge ytringen.

Hvilket vås.

Jørgen Aukland skrev et tydelig svar på urimeligheten i disse beskyldningene. Alle på privatlag har utviklet seg gjennom klubbpyramiden, deltatt aktivt i klubbarbeid på alle områder, med innsamling av midler bl.a, sammen med sine foresatte. Nå har de som satser langrenn, men ikke er gode nok for landslagene, fått en mulighet til videre utvikling gjennom privatlagene.

Simen Østensen er et godt eksempel. En voldsomt fysisk talent, som falt ut av landslaget. Så ble han plukket opp av et privatlag, og fikk en ny start på karrieren i et flott treningsmiljø.

Norgesmester ble han i fjor, og er nå et fortjent medlem av landslaget. Er ikke det flott?

Er det angst?

De private lagene har fokus på langløpene. De er en relativt ny langrennsdisiplin, i hvert fall i den form den har i dag. Topp og bredde i skjønn forening. Jeg opplever at enkelte i Langrenns-Norge, med selve høvdingen Åge Skinstad i spissen, bruker mye tid på å redusere betydningen av langløpene.

Er det angst for det nye?

Utvilsomt er nivået i World Cup høyere enn i Ski Classics. Det er ikke interessant. Langløpene er et verdifullt supplement til det tradisjonelle distanseprogrammet. I friidrett har de store maratonløpene blitt en viktig maktfaktor, som begeistrer enten det er i London, New York, Chicago eller andre steder.

Brede Hangeland og Marit Bjørgen får kraftig kritikk av Johan Kaggestad for sitt utspill i Aftenposten i forrige uke. Foto: Dan P. Neegaard

Jeg vokste opp med at maraton var for de spesielt interesserte, med liten oppmerksomhet. Nå er det indrefileten i langdistanseløpingen. De har gått fra å være en kuriositet til å bli stedet hvor verdens beste møtet. Det kan også skje med langløpene på ski, men i denne sammenheng er langløpene primærarenaen for privatlagene. Og, la det være med det, det er viktig nok i seg selv. Som igjen gir økt interesse for sporten.

Privatlag i sykling

Hva med sykkel? Vi har flere norske privatlag, med Team Joker, Sparebanken Sør, Østerhus-Ridley og Team Fixit.no som de beste.

Bjørgen og Hangeland, dere må jo mene at disse også er en ”kvise på idrettens rumpe”. De har jo en identisk funksjon som langrennslagene. Og de er et springbrett for våre unge, beste på vei til en eventuell karriere på de store lagene.

Alle i norsk sykkel gleder seg enormt over de ildsjelene som har realisert denne muligheten. Jeg gjentar, muligheten som gis gjennom privatlagene.

Rådgivere står bak

Bjørgen og Hangeland, dette har dere ikke skrevet selv. Jeg vet at artikkelen er skrevet av Jon Mørland, en kjent PR— og markedskommunikatør med flere oppdrag for norsk idrett, også som kommunikasjonsansvarlig en periode i Fotballforbundet.

Det som her skrives er en stor skivebom, og et uttidig angrep på positive initiativ i norsk idrett. Og det er nok et eksempel på at norsk idrett bommer på kommunikasjon ved å hente inn eksterne medierådgivere i kommunikasjonsprosessene.

OL-2022 er intet vakkert kommunikasjonseksempel, og jeg minnes med gru hvordan de eksterne mediefolkene var rådgivere for Norges Skiforbund da Anders Aukland ble beskyldt for kunstig å ha manipulert høye blodverdier i sin karriere. Anders vant en knusende seier i mars i år mot de profesjonelle rådgiverne som assisterte NSF. Jeg håper han fikk en uforbeholden unnskyldning. Ikke bare fra NSF, men også fra medieekspertene?

De personene som står bak artikkelen i Aftenposten bør gi Bjørgen og Hangeland en uforbeholden unnskyldning. De to er bautaer i norsk idrett, og burde ikke vært brukt i denne sammenhengen.

Lykke til videre med karrieren dere to, og shame on you dere som står bak innspillet! Dette er et bestillingsverk.

Og til Jon Mørland: Sett deg bedre inn i funksjonen til private lag i langrenn, sykkel og eventuelt andre steder der slike finnes. De bidrar positivt til idrettens utvikling for mange ungdommer som ellers måtte sluttet før realiseringen av potensialet hadde vært mulig. Og til slutt: Nå må den meningsløse sløsingen med økonomiske midler til ekstern medierådgivning fra toppen i norsk idrett reduseres vesentlig!

Les også: