Livet på toppen er en fast intervjuserie i Aftenpostens økonomi— og karrièremagasin hver søndag. Se tidligere intervjuer nederst.

- Det var mye motstand mot fusjonen du har ledet, som første rektor for NMBU, et sammenslått universitet og høyskole. Har du følt deg som en kaospilot?

— Det ble omtrent så kaotisk som jeg tenkte det ville bli. Det har vært mye motstand på veien frem, og krevende i tiden fra vedtaket i 2008 og frem til fusjonen i 2014. Dette første året har vært utrolig slitsomt og utfordrende for alle. Men samarbeidet har gått veldig bra, og vi har kommet langt etter ett år.

- Hvordan har du håndtert ulike interesser hos 1700 ansatte?

— Jeg har tatt med meg kaffekoppen og møtt så mange som mulig til en prat. Jeg har villet se ansiktene og få vite hvor skoen trykker. For meg er det viktig å ha en åpen og inkluderende lederstil. Og å være en brobygger mellom så mange ulike interesser. Jeg er lyttende og er ikke redd for å få tilbakemeldinger i klartekst, da får jeg jo vite hva som må gjøres.

- Hvordan har tilbakemeldingene vært?

— Det har vært mange kraftige, men også positive, tilbakemeldinger. Det er blitt tatt positivt imot at jeg er mye til stede. Jeg tar det tyngst hvis noen melder tilbake at de ikke blir sett, det går inn på meg. Jeg er en type som liker å prate med folk og opplever at de har lett for å si ting til meg. Bare spør barna mine, de fortviler over å bli med meg gjennom sentrum fordi «jeg må jo prate med alle».

- Du har ikke en autoritær lederstil?

— Jeg er utålmodig når det gjelder å få ting gjort. Men jeg liker også tull og tøys på jobb og setter stor pris på humor både i møter og blant kolleger. Noen hadde plantet karse i tastaturet mitt da jeg kom tilbake fra sommerferie. Sånt synes jeg er utrolig gøy. Det må være rom for det.

- Når skjønte du at du hadde anlegg for å bli leder?

— Jeg har alltid har vært en type som har snublet oppi debatter og verv. Det er nok ganske betegnende for meg at jeg stiftet en likestillingsklubb på barneskolen etter å ha blitt dypt opprørt over en bok vi leste om urettferdighet overfor kvinner. Engasjementet har fulgt meg siden.

- Det understrekes ofte at du er Norges yngste universitetsrektor og den første kvinnelige rektoren i Ås. Er du lei av det?

— Da vi først diskuterte hjemme om jeg skulle stille til valg, var min mann ikke i tvil om at jeg skulle gjøre det. Men han ga meg et forbehold: Jeg skulle ikke trekke frem alder eller kjønn i valgkampen. Det ble heller ikke tema, helt til én person reiste seg opp på et allmøte og spurte om det han kalte «elefanten i rommet». Implisitt; hvordan skulle en ung kvinne greie å lede de erfarne professorene.

- Hvordan reagerte du?

— Jeg sa som jeg sier nå, at skal man være leder på et universitet, må man vite at man skal lede noen som er bedre enn seg, uavhengig av alder. Min rolle er ikke å lære dem noe, men å motivere dem og fyre opp ambisjonene deres.

- Likevel, du ble professor, prorektor og universitetsrektor før fylte 40. Hva har drevet deg til topps på så kort tid?

— Jeg har grepet mange muligheter. Blir man oppfordret til å ta en stilling, så gjør det. Ikke si at du ikke har tid eller ikke kommer til å greie det, for det gjør du. Det er så ofte jeg møter folk som skal spørre meg om jobben, også ender de med å spørre «hvordan går det – med deg?» Som innforstått «kan du klare det?» eller «det må være vanskelig når man er ung kvinne?» Det tror jeg ikke mange mannlige rektorer opplever, og det er litt irriterende.

- Hvordan svarer du da?

— Jeg har utelukkende begynt å svare hvordan det går med NMBU. Da jeg møtte en annen kvinnelig universitetsrektor, var hennes første spørsmål: «Er det gøy?» Og da tenkte jeg «yes, endelig!» For det er gøy, det er ikke vanskelig eller uoverkommelig. Jeg jobber og er med familien, og noe mer enn det har jeg ikke tid til.