«Livet på toppen» er en fast intervjuserie i Aftenpostens økonomi— og karrieremagasin, som kommer med avisen hver søndag.

- Du har utdannelse og erfaring som teaterinstruktør i Russland. Hva er forskjellene på å jobbe ved et teater der sammenlignet med i Norge?

— Norge er et veldig privilegert land. Sosialdemokratiet gjør noe med hvordan vi forholder oss til våre rettigheter. I Russland er utgangspunktet et helt annet. Konkurransen er hardere på alle områder.

- Hvordan merkes det?

— Det ligger i hele oppdragelsen at du må yte for å få. Den grunntanken er mye sterkere til stede hos russerne enn hos oss. På et skilt på skolen sto det at «arbeid er talentets søster». Under hadde noen skrevet «og da mener vi ikke lillesøster».

- Det er høyere krav til å jobbe hardt?

— Ja, det er en helt annen kultur. De spisser laget, og de dyrker talent. Hvis de ser potensialet i et barn som spiller fiolin, er det rett inn på en skole med musikk som base. Det er en vesensforskjell fra Norge, hvor alle skal lære litt av alt.

- Tok du med deg noe av denne kulturen hjem?

— Jeg har fått høyere arbeidsmoral. Mine studievaner ble bedre av å være fem år i et sånt regime. Men nordmenn har ikke forferdelig dårlig arbeidsmoral. Kanskje hadde det beste vært å ligge et sted mellom Norge og Russland. Jeg mener ikke å forherlige de enorme kravene som man blir møtt med der.

- Hva lærte du om lederskap av å være der?

— Nå var ikke jeg leder der, men elev. Jeg var nederst på rangstigen. Det er veldig autoritært. Jeg lærte at sånn synes jeg ikke det skal være.

- Har du et eksempel?

— Jeg satte opp diplomoppgaven min på et teater i St. Petersburg. Forestillingen skulle spilles i publikumsrestauranten. Vi hadde bygd tribuner og alt. Da det var en uke til premièren, kom teatersjefen og sa «det her blir kjempebra. Vi setter det opp på hovedscenen». Jeg prøvde å si at dét går jo ikke, men fikk til svar at det var han som bestemte. Er du ikke leder, blir du ikke involvert i beslutninger.

- Hvordan endte du opp som leder?

— Jeg var lærer på Kunsthøyskolen i Oslo da de ringte fra Stavanger og lurte på om jeg ville søke jobben som sjef på Rogaland Teater. Jeg hadde vært der én gang før og satt opp en forestilling. Først trodde jeg det var tull. Så tenkte jeg at hvis det sitter flere voksne mennesker rundt et bord og tror at jeg kan klare den jobben, da er det litt skammelig hvis jeg selv tror det motsatte.

- Som teatersjef blir du hele tiden målt både kunstnerisk og kommersielt? Hvordan takler du det?

— Det er dét som er hele nøtten. Jeg tror at risikovilje er en veldig viktig egenskap i jobben min. Det å tørre å gå på en smell er nesten det viktigste vi gjør.

- «En smell» er da å sette opp noe som hverken kritikere eller publikum liker?

— Ja, og noen ganger går vi på ratata på begge punkter. Andre ganger lager vi kunstnerisk spennende forestillinger som ikke tiltrekker seg et stort publikum. Jeg tror at hvis teateret skal utvikle seg, må man prøve.

- Hva har vært det vanskeligste for deg å sette opp på Nationaltheatret?

— I 2011 satte vi opp Papirløse fortellinger , en serie om og med papirløse flyktninger. Da diskuterte vi mye hvorvidt forestillingen ville være en sikkerhetsmessig risiko for flyktningene som skulle fortelle sin historie. De kunne risikere å bli arrestert, eller at fremmedfiendtlige grupper ville angripe dem. Jeg var bekymret for dem.

- I forbindelse med forestillingen ble dere også kritisert for andre ting?

— Noen mente at det å ta flyktningene inn i teateret var en måte å legitimere dem på. For oss var det et poeng at de er en del av samfunnet vårt, alle vet at de er her, og det kan være greit å bli minnet på.

- Tvilte du noen gang på at det var riktig å sette opp stykket?

— Nei, det gjorde jeg ikke. Det var litt heftig akkurat mens det sto på, men situasjonen blir ikke bedre av at vi lukker øynene.

Les flere lederintervjuer: