Spania slår Tyskland – i økonomisk vekst.
Det merkelige er ikke at det igjen er noenlunde bra vekst i Spania, fem år etter at landet ble rammet av eurokrisen.
Det virkelige overraskende er at den økonomiske veksten i Tyskland – som så langt har vært god – falt til under null på forsommeren. Og det ser ikke stort bedre ut i Frankrike og Italia.
Budskapet er klart. Eurosonen leverer ikke – og krisen nærmer seg Europa hjerte. Det er politisk dynamitt.
Når selv lokomotivet Tyskland mister farten, svekkes fremtidstroen i Europa ytterligere. Det skaper et press for handling. De strenge kjørereglene som Tyskland har pålagt sine europeiske samarbeidspartnere, vil komme under press.
Les også:
Mens Tyskland og Frankrike svikter, er Spania plutselig blitt eurosonens lyspunkt
Eurokrisens to ansikter
Eurokrisen, som begynte i Hellas i 2009 og spredte seg til Portugal, Spania og Irland, har alltid hatt to sider: Arbeidsledighet og finansiell krise.
For Tyskland og andre nordeuropeiske land var "eurokrisen" finansiell – faren for at samarbeidet om en felles valuta kunne ryke. Frykten var at den finansielle krisen i Hellas, med stadig høyere renter, skulle smitte over på Italia og Spania. Disse to landene var nemlig for store til kunne reddes av regjeringene i de øvrige eurolandene.
Frykten for en finansiell panikk forsvant da sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, sommeren 2012 utstedte et løfte om at banken ville gjøre alt som var nødvendig – "whatever it takes" – for å redde euroen.
Mer enn disse ordene skulle det ikke til. Det var ikke lenger nødvendig for kriselandene å betale blodrenter. Den finansielle eurokrisen var over.
For kriselandene i utkanten av eurosonen dreide eurokrisen seg vel så mye om massearbeidsledigheten som brakte minnene om 1930-tallet tilbake. Og der er det liten bedring.
Les også:
Nytt gufs av eurokrise for Portugal
Arbeidsledighet borte og hjemme
I Nord-Europa ble rekordledigheten i land som Spania og Hellas nærmest sett som en nødvendighet for å få ned lønningene og øke konkurranseevnen.
Det er noe annet hvis veksten stanser og arbeidsledigheten øker i sentrum av Europa. Det kan ikke EUs toneangivende land overse.
Det hjelper ikke på utsiktene at Europa nå er nær deflasjon – synkende priser – som kan lokke forbrukere og bedrifter til å utsette sine innkjøp.
Hvis det dystre bildet bekreftes når nye tall kommer om tre måneder, vil presset øke for at minst en av to ting vil skje:
Les også:
Euroen overlevde. Men det var flaks. Det kunne ha gått så mye verre.
Enten må Den europeiske sentralbanken trykke penger som forsøkes lånt ut via europeiske banker – som i mange tilfeller først må styrkes gjennom innsprøyting av ny kapital.
Eller så det slakkes på budsjettreglene i eurosonen så det kan brukes mer penger over statsbudsjettet. Frankrike har alt gitt beskjed at forsøket om å holde underskuddet på statsbudsjettet under det tillatte "taket " (på tre prosent av nasjonalproduktet) er oppgitt for enda et år.
Her blir det bråk både mellom land og mellom sentralbankfolk og finansministre.
Men til syvende og sist er det Tysklands forbundskansler Angela Merkel som bestemmer. Hvis hun virkelig må gjøre noe, kommer hun antagelig til å gå med på slakke på budsjettreglene snarere enn å gå med på at sentralbanken trykker mer penger.